For ett år siden viste kunstmuseet en svært god samlingsutstilling, kuratert av Martin Tebus. Den var omfattende, stramt systematisert og bød på en rekke overraskende og friske sammenstillinger preget av en enorm arbeidsinnsats av en observant kunstner. Årets «I samlingen: Høydepunkter!» er ikke bare mindre i omfang, men rett og slett overfladisk og hul.

I årets samlingsutstilling er eksempelvis gangpartiet blitt titulert «Menn». Her vises blant annet kjente verker som Munchs portrett av advokat Meyer og en av Nils Aas’ bronseskulpturer av Kong Haakon VII, samt det relativt nyinnkjøpte Elmgreen & Dragset-bildet «Ganymede». Avbildningene av menn fremtvinger spørsmålet: Hva skal denne påpekingen – «Menn» – tjene til? Der kategoriseringene i fjor opprettet nye forbindelser mellom verk, er det som om de her konsekvent bare fastslår det åpenbare ved velkjente verk.

Rommet «Det private rom» samler bilder av kvinner og barn, eldre og døende. Inndelingen er altså: kvinner, barn og eldre for seg i en lukket sfære – menn som en egen kategori. Dette må være en av de mest gammelmodige og uengasjerende måtene disse verkene overhodet kan tematiseres på.

Et annet rom – «Lys» – viser verker der nettopp lyset spiller en avgjørende rolle. De seks bildene utgjør en så liten gruppe at overskriften knapt har noen effekt. Heller en hel samlingsutstilling, viet lyset og dets effekter, enn dette lille blaffet.

Rommet «Jeg» viser selvportretter uten at dette blir belyst utover det selvsagte. Dette er oppkalt etter Ludvig Eikaas’ bilde med samme navn, et nært ikonisk verk som lett kunne ha blitt brukt for å peke på en rekke posisjoner og tendenser i norsk kunst i etterkrigstiden, men en medfølgende anekdotisk, hentydende og rotete tekst evner ikke å plassere bildet i en større sammenheng.

Midtrommet er kalt «Landet ditt», med referanse til Castro & Ólafssons lysinstallasjon over inngangsdøren. Her er arbeider med tydelig link til det nasjonale montert sammen. Meningen er åpenbart politisk, men oppleves overflatisk og lite slagkraftig, særlig fordi ingen av rommene er utstyrt med noen tekst som utdyper og underbygger verksutvalgene. Å plassere Adolph Tidemands bilde med den forankrende tittelen «Norsk juleskikk» inn i konteksten «Landet ditt» må være det mest åpenbare det går an gjøre. Men hvordan skal denne plasseringen skape «økt interesse for og kunnskap om billedkunst», for å låne fra den svært generelle presentasjonsteksten? Om man vil vite mer om bildet eller ønsket å se det med et nytt blikk er ikke dette riktig tidspunkt. Den besøkendes tilfeldige assosiasjoner later til å skulle være nok.

Riktignok er hvert rom utstyrt med ett spesielt utvalgt «høydepunkt». Dette ene bildet innen hver kategori fremheves ved hjelp av en annen bakgrunnsfarge enn resten og er attpåtil utstyrt med en egen tekst, som i tilfelle med Eikaas’ nevnte bilde. Men disse markeringene fremstår nokså meningsløse all den tid de ikke brukes som omdreiningspunkt for å binde de øvrige bildene sammen og resultatet er først og fremst at resten av utvalget fremstår som mindre vesentlig. Hvorfor fremheve ubegrunnet valgte høydepunkt i en utstilling som i seg selv skal vise høydepunkt, uansett?

Fjorårets samlingsutstilling hadde den kvaliteten at kategoriseringen pekte på nye forbindelser som satte verkene i dialog med hverandre. Med ett fremstod klassikere som nye og annerledes. Den løftet dessuten frem verker som i seg selv ikke nødvendigvis var utpreget gode: De fikk sin fortellerkraft gjennom de tematiske påpekningene verkene imellom, og leken med samlingen fikk dermed en interessant verdiutlignende kraft.

At verk fra samlingen også i år skal vises i sommermånedene er i prinsippet flott, både for et bredt lokalt publikum og for tilreisende, og direktør Børjessons avgjørelse om å vise de større samlingsutstillingene på denne årstiden er nok en klok avgjørelse. Men denne utstillingen viser et knippe kanoniserte klassikere uten noe kunnskapsrikt kreativt grep som oppliver bildene. De tematiske sammenføyningene virker helt tilfeldige og får en til å lengte etter en tradisjonell og kronologisk presentasjon der høydepunkter fra samlingen får fortelle med vekt på bildenes historiske kvaliteter.

Det er selvfølgelig ingen tvil om at dette er fremragende verk – hvorav mange er virkelige høydepunkter i skandinavisk kunsthistorie! Denne anmeldelsens siktemål ikke bare det som befinner seg innenfor rammene, men det som foregår mellom dem: utstillingen som en samlingsutstilling og ny henging. Det er her den svikter. Den fremstår som en pyntelig og lettfattelig misforståelse av metoden bak fjorårets imponerende kraftanstrengelse.

Anmeldt av GUSTAV SVIHUS BORGERSEN

Edvard Munchs portrett av advokat Ludvig Meyer fra 1892 henger i enden av gangpartiet, for anledningen samlet under betegnelsen «Menn». Foto: Rune Petter Ness
I rommet «Konstruksjon» er Nils Aas' treskulptur «Pisa» fremhevet på blå bakgrunn og med egen tekst. Foto: Rune Petter Ness