«Limboland»

Med Bill Bailey

Store sal, Olavshallen

Onsdag kveld kunne blitt nærmere «tja…» enn «ja!» på skalaen. Det hadde ikke vært Bill Baileys skyld.

Show med ham kan minne om en rockekonsert. Publikum er gira. Det jubles, hoies, de kommer med tilrop og innspill. Det funker når publikum følger rytmen til komikeren, når de krydrer forestillingen med sin deltakelse, venter på pauser og et uttalt ønske fra scenen om innspill. Humor er samspill.

Det kan gå galt. Når publikum tar for mye plass. Det skjedde onsdag. Overdrevet latter, høylytt prat, avbrytelser. To fulle fyrer på høyre parkett kan ødelegge for 1200 som følger reglene for komisk interaksjon.

Bill Bailey er en komisk surrealist. Showet hans følger nærmest drømmenes logikk. Han bytter stadig tema, det kommer rare innfall, han griper instrumenter, for deretter å raskt gå til neste bit og tema. Han er som den rare i klassen som gjør uventede ting fordi det er uventet, bare at Bailey gjør det fordi de uventede tingene faktisk er morsomme.

Selv om tankene hans, vitsene hans og påfunnene hans er kjemperare, virker det aldri tilgjort. I sin mangel på en logisk struktur danner det sin egen indre logikk i showet. På papiret tyder ingen ting på at det vil fungere. Når Bailey gjør det, virker denne formen for humor som den eneste riktige måten å gjøre humor på.

Samtidig skaper dette flyktige en fare for at det komiske aldri helt får satt seg, uansett hvor morsomt og teknisk brilliant det er. Det skapes spenning i publikums frydefulle følelse av forvirring, men forløsningen savnes. Det blir som en berg-og-dalbane som bare går oppover. Men Bailey er ikke bare en mester på de korte bitene. I showet er det en neve lengre strekk der han forteller om blant annet tur med hundespann og et pinlig møte med Paul McCartney, tekster der virkeligheten overgår surrealismen.

Følelser er en rød tråd i «Limboland». Under historiene ikke bare snakkes det om følelser. Han skaper komisk eufori og ekstase i Trondheims storstue. Bailey snakker lenge om glede. Publikum delte den følelsen. Han fikk trampeklapp og stående applaus. Glede skapte også arrangøren fra iStage, scenemesteren i Olavshallen og vaktene fra Byåsen skolemusikkorps som tok tak i to fulle fyrer som forstyrret Bailey og tilskuerne på høyre parkett. Trondheim har trolig allerede opplevd årets komiske høydepunkt.