Petter Baarli har skikkelig Clark Gable-look på coveret, og det er ikke tilfeldig. Albumtittelen er hentet fra en klassisk filmreplikk Gable fremfører som Rhett Butler i «Tatt av vinden» da han endelig har gitt opp forholdet til Scarlett O'Hara.

Baarli har gjennom årene med Backstreet Girls latt moteblaff være moteblaff, og jeg skulle si, latt kvinnfolk være kvinnfolk og konsentrert seg om guttas lek med tidløs rock'n'roll i spenn fra Chuck Berry til AC/DC. En utsolgt Backstreet girls-konsert i Trondheim for et par uker siden er av mange indikatorer på at standhaftigheten har lønt seg.

Baarlis andre soloalbum er kanskje det mest konsise og beste albumet han har vært involvert igjennom karrieren.

Sammen med musikere som Casino Steel og hans Boys-kollega Honest John Plain og Berry-pianist Daniel Rossing, viser Baarli at han ikke bare er en gnistrende god rockegitarist, men også og en troverdig vokalist.

I tillegg til de nevnte inspirasjonskilder er det selvsagt også spor av så vel Stones som Ventures som Ramones her. Og ikke minst en god dose Ian Hunter, komplett med hans «Hello Hello Hello» - varemerke som innleder «Laughing my Life Away». Du vil også finne andre små lekne sitater fra rockhistorien.

Albumet har sine begrensninger og dyrker enkle klisjeer, men det gjør vel all ekte kjærlighet?