Symfonikonserten og fjernsynet er nok ikke den beste kombinasjon. I hvert fall ikke i utgangspunktet. De sprikende visuelle inntrykkene kan fort forstyrre den musikalske opplevelsen. For ikke å snakke om alle de ulike aktivitetene som kan løpe parallelt når konsumet av hjemmeunderholdningen stort sett finner sted. Likevel ble det faktisk en stor musikalsk opplevelse da NRK 1 overførte direkte den svært omtalte konserten med Berlinfilharmonien i Røros kirke søndag midt på dagen. For det ble faktisk en begivenhet av det store, der Vilde Frang fikk vist seg i sitt glansnummer med Mendelssohns fiolinkonsert i e-moll og Simon Rattle fikk demonstrert hvordan en gjenvisitt med Beethovens Eroica-symfoni kan snu opp ned på vante forestillinger, og et heller lite spilt Grieg-stykke (Aften på Høyfjellet) kan pusses slik at det blir en perle.

Så var det da også mye av kjernerepertoaret til Berlinfilharmonien som sto på programmet, med Beethovens tredje symfoni som det fremste eksempel. Den siste tiden har dette orkesteret konsentrert seg spesielt om Beethovens symfonier, med nylig å ha gjort innspillinger av dem alle. Og jeg fikk faktisk oppleve 1. og 3. med dem i Carnegie Hall i New York sist høst, der fremføringen av den 3. ble stående som ett av de mest ruvende landemerker i mitt historiske landskap av store konsertopplevelser. For det er så mye å gripe tak i når det gjelder akkurat denne symfonien. Den har et dynamisk spenn av de sjeldne, og den utfordrer hver instrumentgruppe til spenstige attakker både her og der i tillegg til at det polyfone vevet skal være klart og tydelig i et til tider forrykende tempo. Få innspillinger greier å balansere alt dette, men det er akkurat det Simon Rattle får Berlinfilharmonien med seg på, og som vi også fikk demonstrert gjennom denne fjernsynsoverførte konserten.

Og med et slik orkester bak seg kunne Vilde Frang vise hvor inderlig hun evner å leve seg inn i sine solistoppgaver. Mendelssohns fiolinkonsert er en sann svir i uendelig sangbarhet i tillegg til at det kan være beethovenske dimensjoner over det dynamiske spennet. Og på akkurat disse dimensjonene viste orkester og solist at de gled sammen som hånd i hanske. At Bjarne Brustads Veslefrikk dukket opp som ekstranummer ble nok en liten vekker for alle de millioner seere i Europa og Asia som eventuelt fulgte konserten. Hun gav den akkurat den villskapen hun i intervjuet med Petra Gute i pausen tilla den norske natur. Og den visuelle sammenhengen kom ikke bare til uttrykk mellom musikk og natur, men også i selve visualiseringen av konserten. Ingen forstyrrende ekstramusikalske illustrasjoner under konserten, men snarere bevegelige kameraer som fokuserte på de musikalske hendelsene og dermed skapte en god sammenheng mellom de to uttrykksformene. Det fine med et slikt samspill er at det dermed også lar seg høre og se igjen.

Anmeldt av Hroar Klempe

Suksess: Berlinfilharmonien, dirigent Simon Rattle og solist Vilde Frang begeistret en fullsatt Røros kirke og millioner av TV-seere søndag formiddag. Foto: BERLINER PHILHARMONIKER