«Marnie» er lansert som den siste filmen fra Studio Ghibli før verdens ledende animasjonsmiljø tar en pause. Det skjer i kjølvannet av at studioets fremste filmskaper Hayao Miyazaki lanserte «Vinden Stiger» i 2013 som den siste filmen fra hans hånd. «Marnie – min hemmelige venninne» har ambisjoner og animasjon på høyt Ghibli-nivå. Til en fin historie som tar for seg ensomhet, utenforskap og vanskelige følelser hos ei 12-årig jente. Til forståelig 6-årsgrense på den solide norskdubbede versjonen.
Les anmeldelsen av Studio Ghiblis «Chihiro og heksene»
Som vanlig med kvalitetsfilm fra Ghibli, er det mange måter å nærme seg «Marnie – min hemmelige venninne» på. Filmen var nominert til Oscar for beste animasjonsfilm i år, men måtte se seg slått av Pixars «Innsiden Ut». Mens den fortjente Oscar-vinneren utspiller seg i hodet på ei 11-årige jente som sliter med å takle flytting til en ny by, handler «Marnie – min hemmelige venninne» om ei 12-årig jente som sliter med å finne seg til rette i livet.
Les anmeldelsen av Pixars «Innsiden Ut»:
Hovedpersonen Anna sliter sosialt på skolen og har det heller ikke helt godt med sin engstelige fostermor. Derfor blir hun ved filmens start sendt på landet, til sin tante og onkel, for å puste i renere luft og forhåpentligvis finne bedre fotfeste i livet. Den håndtegnede filmen folder ut et varmt, menneskelig drama om en selvkritisk jente som sliter med vanskelige følelser rundt sitt opphav, deres skjebne og alt hun ikke har snakket med fostermora om.
Hiromasa Yonebayashis film er ikke basert på Alfred Hitchcocks undervurderte psykodrama «Marnie», men på en britisk barnebok av Joan G. Robinson fra 1967. Likevel er det for filmelskere mulig å se noen linjer til Hitchcock i filmfortellingen, både gjengangermotivet fra «Rebecca» og et fryktinngytende tårn som gir assosiasjoner til «Vertigo».
For de mindre lever historien mer enn godt nok for seg selv, godt hjulpet av utsøkt tegning av folk og landskap på landsbygda. I et hus på den andre siden av bukta, hvor onkelen sier at det spøker, møter Anna den jevnaldrende jenta Marnie. Det er godt og dristig gjort å fortelle en kompleks historie for barn hvor det ikke er opplagt om tittelfiguren, Annas hemmelige venninne, er et spøkelse, en fantasifigur eller en virkelig jente.
Som mange av de beste Ghibli-filmene kombinerer filmen det fantastiske med en ro og respekt for hovedpersoner og biroller som flere filmer for voksne burde lære av. Her gjelder det særlig scenene med den tause fiskeren og Anna, to outsidere i samme båt, bokstavelig talt. Scenene mellom dem lyser av varme og respekt for det å være litt annerledes, og for alt som kan sier uten å si noe.
«Marnie – min hemmelige venninne» er bare den andre spillefilmen til Yonebayashi som regissør, etter «Aritettas hemmelige verden» fra 2010. Han er fortsatt «bare» knapt 43 år gammel, og står som den kanskje fremste i rekken for å føre den fantastiske arven fra Studio Ghibli videre. I tema, tegning og ambisjoner er dette god Ghibli-film, i en norsk versjon som også preges av kvalitet i alle ledd.