Amputasjonen kan stå som metafor for helbredelse, men like mye for tap og adskillelse. Så har du fantomsmertene, de plutselige og ubehagelige påminnelsene om hvem du engang var, hva du engang hadde – og vissheten om hva du aldri vil få tilbake.
Dette er den tematiske ryggraden i gitarutforsker Stian Westerhus' siste plate – så kan man undres over hva som har trigget disse impulsene mens man lytter til den forunderlige musikken som bretter seg ut.
Det relativt sett melodiske låtbaserte uttrykket sammen med The Pale Horses på «Maelstrom» (2014) var, om ikke et steg fram så i alle fall et interessant sidespor fra den totale fordypningen i og gjenoppfinningen av gitaren han viet seg til i årevis. Her sto Westerhus fram som vokalist, og formet overraskende strukturerte låter.
«Amputation» er på mange vis en videreføring av dette, de melodiske, tidvis bevisst vakre melodilinjene er beholdt. Som på «Maelstrom» legger han seg i en slepende og klagende falsett med dramatisk spennvidde – som vokalist kan han minne vekselvis om Thomas Dybdahl, Bon Iver, James Blake og Thom Yorke. Westerhus' valg om å bruke stemmen såpass konvensjonelt er interessant, og slett ikke risikofritt i det klisjé-skeptiske landskapet han beveger seg i.
Men denne gangen pares melodiene med en mye mer aggressiv og brutal instrumentering. Roen i vokallinjene settes opp mot den rastløse, illevarslende gnissingen av elektronikk og gitarer. «Amputation» dyrker i større grad ekstremitetene, og unngår i mine ører den litt nølende «verken/eller»-problematikken som gjorde «Maelstrom» bare halvveis vellykket.
Disse motsetningen danner et gravitasjonspunkt på albumet, rendyrket i platas to sentrale (og lengste) spor plassert midtveis. «How Long» er platas «poplåt», en nydelig melodi med gitarspill like innovativ som det er vakkert. Den går rett over i tittelsporet, som stikker av i motsatt retning. Her er slipper han løs beistet av en barytongitar og rødglødende elektronikk i marerittaktig symbiose. Avslutningslåten «Amputation Part II» tar opp hansken, og tar form av et seigt, pervertert riff, som etter hvert sakker ned og faller ut i intet.
Vi er kanskje ikke blitt stort klokere hvorvidt vi har vært vitne til en slags renselse eller om vi fortsatt står i et pågående kaos. Best å sjekke om vi fortsatt har alle lemmer i behold.
Stian Westerhus holder slippkonsert på Moskus torsdag 12. mai.
Anmeldt av VEGARD ENLID
