«I’m not living, I’m just killing time» synger Thom Yorke i avslutningslåten «True Love Waits» fra Radioheads niende album som ble sluppet søndag kveld.
Innledningsvis føltes det litt sånn å høre på «A Moon Shaped Pool», der mange av låtene vil være kjente for den harde kjerne fans gjennom liveversjoner og bootlegs («True Love Waits» har vært spilt live i 20 år!). Det fikk meg til å lure på hvor stor nødvendigheten, sulten og motivasjonen har vært – er det i realiteten en halvhjertet odds'n'sods-samling vi får servert?
I anmeldelsen av singelen «Burn the Witch» uttrykte jeg også en ørliten skuffelse over manglende overraskelse, et visst savn etter et større smell etter fem års stillhet, etter et tydeligere statement. Det er en trygghet i å høre det ultimate, moderne kunstrockbandet oppsøke gamle og melodiøse spor. Et inntrykk som likevel slåss med en nagende følelse av at de gjennom å søke bakover svikter seg selv og sitt prosjekt.
I den grad «A Moon Shaped Pool» overrasker, er det fordi albumet toner ned de eksperimentelle overtonene som har preget bandets fem album siden årtusenskiftet. Her er ingen spastiske elektronikaspor, den rastløse klipp-og-lim-tilnærmingen er erstattet med melodisk flyt og inkluderende varme. For hver runde i hodetelefonene blåses innvendingene bort, én etter én. Det blir tydelig at dette er sanger som har overlevd på grunn av sine grunnleggende kvaliteter, og bandet flikker på dem, knar dem og skrur dem til på oppsiktsvekkende flott vis.
Inspirasjonskildene er mange: Vi fornemmer 70-tallsfolk, den akustiske og britiske på «Desert Island Disk» mens «The Numbers» dufter mer av solbleket og kosmisk California-folk. Vi får førsteklasses krautrock på «Ful Stop», akustiske og melankolsk samba på «Present Tense», mens «Tinker Tailor Soldier Sailor Rich Man Poor Man Beggar Man Thief» kunne vært løftet rett fra «Kid A». Men det henger overraskende godt sammen, mye på grunn av den orkestrale overbygningen – «A Moon Shaped Pool» er adskillig tydeligere formet av Jonny Greenwoods filmmusikkarbeid enn av Thom Yorkes elektronikaprosjekt. Albumet er et oppkomme av nydelige orkesterarrangement, samtidig som lydbildet pepres av lekre instrumentaldetaljer og studio-tryllestøv (hør starten på «Glass Eyes»!). Men aldri overlesset eller overtenkt, som bandet kan være på sitt verste.
At Thom Yorkes karakteristiske weltschmerz og sanger om angst og fremmedgjøring kanskje aldri har truffet tidsånden bedre og dermed framstår mindre sytete, bidrar også til at Radiohead anno 2016 låter forbausende lite malplassert. Vi står ikke i de virkelig samlende rockalbumenes tidsalder. Det er også vanskelig å se for seg at «A Moon Shaped Pool» skal stå igjen som et viktig album – til det er det i litt for stor grad et produkt av og en hilsen til en annen tid. Som rent musikalsk opplevelse betraktet, er det likevel kanskje der dets styrke ligger. Ved å frigjøre seg fra kaoset ved de musikalske frontlinjene, har bandet fått ro til å puste oksygen til flammen som startet brannen i utgangspunktet.
Etter tre plater som har fått meg til å trekke på skuldrene, har Radiohead endelig laget et album det går an å bli skikkelig glad i igjen. Jo da, Radiohead lever – de lever i beste velgående.
Anmeldt av VEGARD ENLID
