«Jeg har aldri vært gift, men har vært skilt en god del ganga», melder Nilsen på «Gammelungkar», der han sammen med skuespiller Bjørn Sundquist raljerer om den moderne tid sett fra en vis, men gretten gammel gubbes synsvinkel. Han er blitt tynnere i håret, og tynnere i låran; men slagkraften er den samme.

Nilsen fra Bodø har vel strengt tatt vært en gretten gammel gubbe i mange tiår, men nå er det ni år siden forrige gang han tok turen ut av favorittpuben og beæret omgivelsene med ferske betraktninger – og det er enda lettere enn vanlig å føle begeistring for denne hardbarkede visekunstneren, som ser omgivelsene gjennom et halvtømt pilsglass og flere lag sarkasme. «Hadde en dame, men det er lenge, lenge siden nå», synger han i «Ei øl te».

Jeg får litt av samme følelsen av «Nye låta» som jeg fikk første gang jeg hørte Odd Børretzen / Lars Martin Myhres «Noen gang er det ålreit»-album, for her står en begavet nestor frem på en måte som veldig mange vil komme til å kunne glede seg over. Nilsen er en godt gjemt hemmelighet for de få, gjort tilgjengelig til å bli oppdaget av de mange.

Mye av det er produsent Steinar Krokstad, og hans Sambandet-kollega gitarist Gunnar Pedersen, sin fortjeneste. Nilsen får innpakningen låtene hans trenger, ikke for røft, ikke for polert, ikke for mye fiksfakserier. Mest akustisk, men den elektriske nerven er aldri langt unna.

Og det er ikke bare beskt. «Trang genser» er like saftig som historien om barndommens hundekompis «Prins» er vemodig og øm. «To gubber i en båt, med årene inne», i duett med Åge Aleksandersen er en av de flotteste og mest originale tekster skrevet om det å skrive tekster.

«En veldig heldig mann» med Helge Jordal er den ene kjendisduetten for mye på et album som ellers ikke har mange feil.