Tredje film på ganske kort tid basert Jussi Adler-Olsens kriminalromaner plasserer seg kvalitetsmessig et sted mellom de to første, «Kvinnen i Buret» fra 2013 og «Fasandreperne» fra 2014. «Flaskepost fra P» er den norskeste av de tre, med norsk regissør, skurk og fotograf. Av de tre kommer fotograf John Andreas Andersen klart best fra oppgaven.
Hans Petter Molands regi er kompetent og tilfører serien interessante grep. Kommersielt funker det åpenbart. Som første danske film trakk den over 200 000 tilskuere i åpningshelga nylig. Psykodramaet det bygges opp mot, går over styr fra klimaks og utover, slik at filmen er nær ved å drukne barnet i brakkvannet av traumer og religion uhyggen flyter på.
Filmens fall fra kompetent, brutal og ekkel nordisk noir til overlesset psykodrama med spekulativ pining av publikum, kvinner og barn, har nok vel så mye med materialet som Molands regi å gjøre. Lignende kurve og tortur som hevn preget også de to første filmene i serien. Det Moland videreutvikler fra Mikkel Nørgaards filmer er klarere visuelt grep, samt bruk av landskap, foto og lyd som nesten gjør at «Flaskepost fra P» ikke ser ut som en oppblåst tv-krim.
Filmen starter med at politiet får overlevert en flaskepost som ser ut som et rop om hjelp fra et barn. Like etter forsvinner to barn fra et religiøst område på Jylland. Etterforskerne til Nikolaj Lie Kaas og Fares Fares konfronteres med religion, død og fordervelse i dansk utkant på en måte som gjør det nærliggende å se en mulig inspirasjon fra første sesong av tv-serien «True Detective».
«Tenker du aldri over livets mysterier?» sier Fares til sin ikke-troende kollega. som dessuten ser ut som han er i konstant bakrus. Et litt mer filosoferende forhold mellom de hovedpersonene, og en norsktalende skurk som lanseres tidlig, med tung psykologisk bagasje, viser ambisjoner og tilløp til tyngde som filmen ikke lever opp til.
Pål Sverre Hagen var en spektakulær, karikert gangster i Molands forrige film «Kraftidioten». Den dyktige skuespilleren bør imidlertid passe seg for å bli overspilt filmpsykopat på deltid. Rollene hans som maktsyke Gisle i «Birkebeinerne» og her som en slags djevelsk presteskikkelse på jakt etter barn å plage, viser ikke den eminente teaterskuespilleren opp mot sitt beste.
Hevn og tortur ser ut til å være spenningsmotor i historiene til Adler-Olsen. Forsøket på å gi spenningen dypere bunn blir for lettvint til at «Flaskepost fra P» holder helt inn. Dårlig er den ikke, men den er også et stykke unna å være god.
