Det skjer i nåtid, men romanen har flere dimensjoner i seg og tar leseren uanstrengt nesten 40 år tilbake i tid.

Da Anna mistet Ragnar i krybbedød 23 år gammel og Bergljot bød på seg og felles omsorg av sønnen Martin, som ble født samtidig med Ragnar, til trøst. Et kjærlighetsforhold de holdt skjult for mennene sine: «Begjæret var lett å styre, men hun kunne ikke leve med det alene, for sorgen satt i henne som et grådig dyr og åt.» Forfatteren har skrevet en roman full av liv, fødsel og død. Om Annas mye eldre ektemann, Malvin, som var som en bror for henne og altfor lite mistenksom. Anna er en kompleks kvinne, som står i stormen og ikke lar seg bryte ned. Og hun får en tilsynssak på nakken; hun mottar et opprørt fødende par i syk tilstand, med nesten 40 i feber og gjenkjenner i døren den vordende far og fortiden melder seg på med et smell, slik at hun blir fullstendig handlingslammet. Noe som får følger for fødselen.

Les intervju med Birger Emanuelsen her

Fra at hun nyter stor respekt faller omdømmet hennes drastisk. Det blir avissak, lederen på fødestuen vil kvitte seg med henne, ikke minst fordi en slik sak kan fremskynde de aktuelle spekulasjonene om nedleggelse og sammenslåing. Men unge Ida står ved hennes side, tillitsvalgt og tøff, øm og glad, som kunne kjempe en gammel lege bort fra avdelingen fordi han var ubehagelig mot de fødende. En hyttetur med fem jordmødre og vin til kvelds får fram egenskaper i Anna (61) ingen visste om, og et gryende forhold til Ida. Eller som Anna reflekterer: «Tenk at kjærligheten kunne være så våt.»

Birger Emanuelsen (f. 1982) er et sjeldent talent. Han debuterte med den kritikerroste novellesamlingen «For riket er ditt» i 2012, fulgte opp med romanen «Fra jorden roper blodet» i 2014 som vant Ungdommens kritikerpris. Året etter kom «Historien om et godt menneske», et hvileskjær i forfatterskapet. Men årets roman er en litterær maktdemonstrasjon, så elegant og medrivende, en ren oppvisning i dramaturgi og prosakunst. Romanen er full av setninger du helt sikkert aldri har lest før. For eksempel om sladderen på pauserommet: «Det eneste hun hørte, var bakteriene som fløt med den varme ånden fra munnene deres. De som førte ordet om andre, trengte sine kollegers sorg. De tørstet etter den og lagret den i valker.»

Anna er en sammensatt, sterk kvinne med en dyp sorg i kroppen, men som i kraft av sitt mot, sin elskverdighet og ro tiltrekker seg beundring og kjærlighet. Forfatteren har diktet fram en kvinne som vil huskes i norsk litteratur, som Ragnhild i Olav Duuns «Medmenneske», som Dina i Herbjørg Wassmos «Dinas bok», som Alida i Jon Fosses trilogi, for å hente fram noen eksempler.

Kunst er å holde et speil opp for verden og menneskene, og i det speilet ser vi oss selv. Å se seg selv i Anna, som mann, er forfatterens store fortjeneste i et språk som puster av liv, som er billedskapende, litt hemmelig og overraskende. Birger Emanuelsen har skrevet et stort kjærtegn av en roman, om å gjøre det lille stort.