- Suksessen kom bardus på oss, vi var et band som egentlig bare hadde som ambisjon å ha det gøy.
Etter at vi ga ut førsteplata i 2011 gikk det i ett i flere år, og vi måtte bare gønne på. I ettertid er den tiden litt tåkete, sier Kvelertak-vokalist Erlend Hjelvik.
Han legger til at bandet er takknemlige og utrolig heldige som klarer å leve av bandlivet. Med sin blanding av metall, punk og rock'n'roll har rogalandsbandet Kvelertak etter hvert fått et stort publikum både her hjemme og ikke minst i utlandet. Noen dager før slippet har han jetlag etter bandets siste USA-turné, der de var headlinere. Godt oppmøte, god mottakelse og godt vær, ifølge vokalisten.
– Vår beste til nå
Der «Kvelertak (2011) og «Meir» (2013) ble spilt inn med Kurt Ballou (Converge) som produsent, valgte bandet for første gang å produsere selv på «Nattesferd».
– De to første ble produsert helt likt, og vi spilte inn ett og ett instrument. Denne gangen spilte vi sammen. Jeg er veldig fornøyd, og mener oppriktig det er den beste plata vår til nå. Både låtkvaliteten samt at vi har spilt den inn live i studio denne gangen, gir det et løft, mener Kvelertak-vokalist Erlend Hjelvik.
Coverkunsten på «Nattesferd» signaliserer også at et blad er snudd. Etter å ha brukt John Baizleys karakteristiske strek på de to første platene, er «Nattesferd»-coveret designet av Arik Roper
– På mange måter er det en ny start, det handler om å holde det interessant både for oss selv og publikum, utdyper Hjelvik. Vi antyder at det nye albumet virker å ha et enda mer variert uttrykk og trekker i enda flere retninger.
– Kanskje, men de er i så fall ikke bevisst. Sist tenkte vi at vi skulle lage en hardere plate, men sånn ble det ikke nødvendigvis. Denne er resultatet av mye jamming, og vi overanalyserer ikke så mye. Vi tenker ikke sjanger og retning, vi vil bare det skal låte fett, slår han fast.
Tilpasningsdyktige
For det er mulig å argumentere for at Kvelertaks største styrke og suksesskriterie er deres brede inspirasjonsgrunnlag og lite sekteriske og puristiske tilnærming til hardrock. I forrige måned hadde musikknettstedet Stereogum et lengre essay om bandet. Her trekker skribenten paralleller mellom bandet og den nye filmen «Everybody Wants Some!!» av Richard Linklater («Slacker», «Dazed & Confused»). I filmen følger vi en gjeng idrettsgutter gjennom førsteåret på college, og musikken spiller en stor rolle der gjengen glir inn i scener der alt fra country via hip hop til punk står sentralt. På punkkonsert undrer en av dem om de hører hjemme der, om de er autentiske. «It’s not phony,» svarer kameraten. «It’s adaptive.» Skribenten argumenterer for at Kvelertak nettopp er «adaptive» – tilpasningsdyktige. Bandets musikk er ikke metal, det er alt. Vidåpent og fritt.
– Det er noe av det beste jeg har lest om oss. Både fordi han setter oss i sammenheng med Richard Linklater, en av mine favorittfilmskapere, men også fordi han har forstått hva vi vil. Veldig kjekt å lese, sier Hjelvik.
På turné med Slayer
«Nattesferd» har tatt lengre tid å lage enn de to første, mye av praktiske årsaker. Bandet har vært mer eller mindre konstant på turné, og da de skulle sette seg ned med det nye albumet kom invitasjonen om å bli med selveste Slayer på turné.
– Slayer tok godt vare på både oss og crewet vårt, og vi fikk noen saftige turnéhistorier fra 80-tallet. De visste nok ikke noe om oss på forhånd, men dukket etter hvert jevnlig opp på lydsjekken. Noen av dem kom til og med og hørte på oss da vi spilte i San Francisco nylig, og vi har fått tilbud om å være med på flere turneer, sier Hjelvik.
Omstridt singel
Selv om vokalisten har tro på albumet, har han fått med seg at singelen «1985» har fått svært blandet mottakelse blant fansen på YouTube og bandets egen Facebook-side.
– Den passer godt på radio. Såpass må vi innrømme, og den ble jo lista på P3. Samtidig liker vi å villede folk litt, gi dem noe de ikke forventer. Det er nok den minst representative låten på plata, men vi håper ingen avfeier oss bare fordi de ikke liker «1985», mener Hjelvik. Videoen, som alltid hos Kvelertak laget av Fredrik Hana, skildrer fire skakkjørte menn som møtes i et gammelt hus, leker, slåss og oppfører seg som guttunger. Påfunnene får et stadig mørkere og mer voldelig drag over seg.
– Videoen passer til teksten, som handler om å drømme seg tilbake til en bekymringsløs tid. Så eskalerer det og går til helvete. Litt som i «Fight Club» eller «A Clockwork Orange».
– Mulig å relatere til seks mann på lang turné?
– Hehe, det har gått hardt for seg til tider, det har det. Men vi har aldri vært voldelige, det skal vi ha, sier han.
- Ekstra kjekt i Trondheim
– I perioder blir man lei av alt rundt på turné, men det er stort sett alltid kjekt å stå på scenen. Spesielt nå. Etter to-tre år med samme materiale hver kveld blir du litt lei, men nå har vi noe nytt å presentere og vi kan leke litt med settlista igjen.
Om det er kjekt å stå på scenen, er det alltid ekstra kjekt i Trondheim, om vi skal tro Hjelvik. Bandet er populære i byen, og det er satt opp ekstrakonsert på Byscenen i oktober etter at den første raskt ble utsolgt.
