Hadde noen spurt meg om jeg ble med ut og tok noen øl sammen med Ingvar Ambjørnsen og Kristopher Schau, hadde jeg neppe nølt mange sekunder.
En hel bok med utskrift av samtaler mellom de to motkulturelle heltene i hver sin generasjon, er ikke en like stor fest.
Eller, for å si det mer presist, det er en skikkelig sløv fest, med mye snakk om hvor hardt det er for skye, kule kiser å være offentlige personligheter, hvordan det er å leve med sykdom, og hvor viktig det er med gode rutiner i livet.
Mangelen på fest, på fremdrift, på følelsen av at samtalen begaver seg mot et punkt der noe står på spill, skyldes neppe at det bare drikkes te, og virkelig store mengder te, gjennom boka. Det er heller ikke fordi Kristopher Schau har tonet sin moromann-side betraktelig ned i forhold til hva kanskje noen forventer. Vi som har lest et par bøker av Schau før, om 22. juli.-rettssaken, om begravelser i «På vegne av venner», vet at han både kan tenke og skrive; og at det er lov til å ha forventninger til ham når han snakker med og skriver om en av sine store helter; den henslengte forfatterkoloss Ambjørnsen.
Noe går på den valgte formen. Samtalebøker er, som podkaster, i vinden. Men det er en problematisk sjanger. Det en vinner i autentisitet og umiddelbarhet, tapes i etterrettelighet og fordypning. Det er noe uforpliktende i sjangeren som kan være herlig arbeidsbesparende for forfatteren. Det er her og nå som teller, ikke graden av research i forkant og finsliping av detaljer og fakta i etterkant. Og det er ikke til å komme fra at denne boka hadde tjent på et høyere ambisjonsnivå.
Schau er klar over de fleste begrensningene selv, og gjør kledelig rede for dem i sine avvæpnende og selvironiske kursiverte betraktninger mellom samtalebrokkene. Det er ikke mye pompøst over denne boka. Vi får hva vi får – med to intelligente outsidere som har funnet seg sine nisjer i en streit virkelighet.
Ingvar Ambjørnsen er den hasjrøykende, vinsupende slasken som ble en av landets mest folkekjære forfattere. Nå er han 60 år, og alvorlig kols-syk. Men han har fortsatt mye å fortelle, mye å skrive. Denne boka handler mye om mannen og mytene, om hvor mye han drakk før og hvor mye han drikker nå. Om hvorfor han har tre leiligheter innenfor en radius på hundre meter i Hamburg, om hvorfor han bor i Tyskland og ikke Norge, om hvordan han forsoner seg med sykdom og døden. Om hvorfor han ikke har barn og at han ikke liker brus. Litt typisk for boka er det at Schau har oppfølgingsspørsmål på det med brusen, men ikke det med barn.
Sommeren 2014 lovet Ambjørnsen å skrive ei ny bok om Elling.
Men mest typisk for det denne boka ikke har, er samtaler om Ambjørnsens bøker. Elling er en fast referanse, men vi kommer aldri inn på hvorfor Elling oppsto eller andre detaljer rundt bøkene. Ett enkelt tilløp, om da Ambjørnsen jobbet på rusinstitusjon mens han skrev sin første roman er veldig bra. Men det er ikke mer enn et tilløp.
Schau og Ambjørnsen deler en slags motkulturell dannelse som gjør at samtalene stort sett flyter greit, og begges sjarm og talent gjør at boka aldri blir pinlig. Det er en grei bok å lese mens du leser den. Men det er ikke akkurat noe fremtidig referanseverk.
