«Grow old gracefully», bli gammel med verdighet, har i flere tiår vært et slagord i rocken. Yngre rockere har lenge ment at de eldre burde legge inn årene og gi plass til nye krefter.
De eldre har stort sett gitt blaffen i det. Til langt opp i seksti- og syttiårene har de fortsatt som om de fremdeles var 25. Bob Dylan, som fyller 75 år kommende tirsdag, har derimot tatt konsekvensen av at han ikke lenger er noen ungsau.
I fjor utga han «Shadows In The Night», der han sang egne versjoner av gamle standardlåter, mange av dem hentet fra Frank Sinatras repertoar. Nå fortsetter han i nøyaktig samme spor med den nye «Fallen Angels».
I fjor uttalte han at han ikke laget cover-versjoner, men at han «uncovered» sangene, det vil si avdekket dem; underforstått at han fikk fram essensen, sangenes opprinnelige mening som var glemt etter at sangene var blitt framført i utallige varianter med vekslende kvalitet i mange tiår.
Dylan hadde rett. Han synger standardlåtene på en helt egen måte. Han fjerner den overdådige innpakningen de ofte har hatt og nøyer seg med et par gitarer, trommer og bass. Og han har alltid vært en mester i å formidle sangtekster. Det er han også når tekstene er skrevet av andre.
«Fallen Angels» blir derfor et album der vi kan gjenoppdage klassikere som «Melancholy Mood», «All Or Nothing At All» og «Come Rain Or Come Shine». Det klinger fint, elegant og klokt, og det er også, heldigvis, litt røffere i kantene enn forgjengeren. Den enslige, melankolske steelgitaren til Donnie Herron er ofte mer stemningsskapende enn de store orkestrene som tidligere har pakket inn sangene.
Likevel er jeg ambivalent til hele prosjektet. Jeg savner nye Dylan-låter, jeg savner desperasjonen, fandenivoldskheten, lengselen og smerten som har gjort ham til rockens største låtskriver.
Kanskje er det mye å forlange av en 75-åring at han skal være like banebrytende genial og vital som han var for femti år siden. Kanskje skal vi være strålende fornøyd med at han fortsatt holder på. Men det er en underlig opplevelse å høre den modne og myke «Fallen Angels» få dager etter at vi feiret femtiårsjubileet for utgivelsen av den revolusjonerende «Blonde On Blonde».
Dobbeltalbumet fra 1996 og den nye utgivelsen har det til felles at sangene ofte handler om kjærlighet. Men den gangen uttrykte de lengsel. Nå uttrykker de resignasjon og vemod.
Anmeldt av TRYGVE LUNDEMO
