Kristopher Schau har skrevet samtaleboka «Oslo – Lillehammer – Hamburg – en samtale med Ingvar Ambjørnsen» i anledning forfatterens sekstiårsdag 20. mai.
Boka er full av historier, men det ble ikke plass til å ta opp alt i samtalene mellom de to. Derfor dukket det opp enda flere historier da vi møtte 45-årige Schau og 60-årige Ambjørnsen i Oslo onsdag.
Da de to snakket om samtalene de hadde hjemme hos Ambjørnsen i Hamburg, kom Ambjørnsen til å tenke på noen av alle de andre møtene han har hatt i den byen gjennom årene:
Kona skulle føde
– Det var så mye rart at jeg kunne skrevet bok om det. For eksempel fikk jeg besøk av en journalist fra en av de store, seriøse tyske avisene. Han gjorde et grundig intervju, og underveis spurte han om han kunne ta seg litt medbrakt dop, siden jeg hadde et liberalt forhold til rusmidler. Vær så god, sa jeg. Han var pent kledd, og jeg trodde han var en cola-mann (en som foretrekker kokain, journ. anm.). Men han tok fram heroin og sniffet så kraftig at han ble temmelig heroinstein. Likevel gjorde han jobben sin, inntil han så på klokka og måtte hive seg i en taxi. - Kona mi skal snart føde, fortalte han.
Kristopher Schau gjør store øyne: - Vet du hvordan det gikk med ham senere?
Det vet ikke Ambjørnsen, men han vet at også norske journalister kunne slå seg løs når de besøkte ham i Hamburg.
På byen med journalister
- Jeg har god oppdragelse og tok meg av dem. Ofte gikk vi ut på byen og spiste og drakk. Da ble det pratet mye, og det kunne resultere i at det kom uttalelser på trykk som ikke var så gjennomtenkte. For eksempel sa jeg noe i en bisetning som førte til et kjempeoppslag om at amfetamin ikke fungerer når jeg skriver.
- Skriv bok om det, sier Kristopher Schau.
Han har vært begeistret for Ingvar Ambjørnsen helt siden han leste «Hvite niggere» i tenårene. Som 16-åring skrev han særoppgave om forfatteren som han kaller «en av de få konstantene i livet mitt».
- Jeg fikk bare en firer på særoppgaven. Da jeg ga den til broren min og han leverte den inn, fikk han en femmer, sier Schau.
En slags uflidd Willoch
Hver gang Ambjørnsen har uttalt seg offentlig, har Schau hørt etter: «Han har det litt landsfaderlige preget, en slags uflidd Willoch for min generasjon.»
- Jeg skulle ønske at 16-åringen i meg hadde visst at jeg en gang skulle møte Ambjørnsen på denne måten. Den gangen var han en uoppnåelig person for meg, på samme nivå som Tolkien, sier Schau.
- Hva ble du mest overrasket over da du og Ambjørnsen hadde disse samtalene?
- Jeg ble vel mest overrasket over meg selv. Men jeg lærte mye, blant annet av hvordan Ingvar ordner hverdagen sin. Han sover så lenge han vil og legger opp dagen slik det passer ham. Han kan godt nekte folk å komme på besøk. Det må jeg også begynne med. Men å spille i band innebærer kanskje et mer strukturert liv enn å være forfatter.
På rett sted til rett tid
Forlaget hevder at det er to folkesky skravlebøtter som snakker sammen i boka. Når vi møter dem i Bibliotekbaren på Bristol, et stamsted for Ambjørnsen i over tretti år, virker de ikke spesielt folkesky, og Ambjørnsen skravler mest.
- Det har vært en flott seilas, og jeg er klar over at jeg har vært heldig. Jeg var på rett sted til rett tid. På den tiden jeg begynte å skrive, fikk unge forfattere oppmerksomhet. I dag er det mye vanskeligere. Unge forfattere blir ikke anmeldt i avisene en gang. Dessuten hadde vi Bokklubben Nye Bøker. Da «Hvite niggere» ble utgitt der i 1986, løsnet det. Da kunne jeg leve av å skrive, etter å ha levd fra hånd til munn i mange år.
«Hvite niggere» var hans sjette roman. Han hadde en enda større opplevelse i 1981, da han debuterte med «23-salen».
- Da forlaget skrev til meg og fortalte at det manuset ville de lage bok av, fikk jeg mitt livs aller største kick. Ingenting kan overgå det som skjedde da, forteller han.
Rett inn i samfunnsdebatten
I «23-salen» skrev han om norsk psykiatri og gikk dermed rett inn i den aktuelle samfunnsdebatten, kort tid etter at Reitgjerdet sykehus i Trondheim fikk kraftig kritikk for å bruke ulovlig tvang.
Da han to år senere utga «Den siste revejakta» om narkotikamiljøet i Oslo, var medieoppmerksomheten nesten fraværende.
- Forlaget snakket med Dagbladet om det var mulig å få litt oppmerksomhet, men Dagbladet svarte at den boka eksisterer ikke. Til og med for Dagbladet var den for drøy kost den gangen. Men alle som hadde røkt hasj i Slottsparken leste den. Én gang møtte jeg en junkie på toget som kom bort til meg og sa unnskyld for at han ikke hadde lest boka. Etterpå ble jeg med ham på en bokhandel i Oslo og kjøpte den til ham. Da «Hvite niggere» kom tre år senere, var alt forandret. Da måtte foreldrene lese den for å lære noe om hva ungene deres holdt på med.
