Boka om den lille prinsen som bor på en planet bare litt større enn ham selv, utkom første gang på 1940-tallet og er en av de mest solgte bokutgivelser noensinne. Den filosofisk-fabulerende fortellingen har inspirert et stort antall dramatiske og kunstneriske tolkninger, og sist i rekken står den betagende animasjonsfilmen «Den lille prinsen», der prinsens barnlige undring over tilværelsen har fått en sentral plass.
Les også anmeldelsen av den japanske animasjonsperlen «Marnie - min hemmelige venninne»
Historien om den lille prinsen pakkes inn i fortellingen om en nåtidig jente, et veldressert pikebarn med strikt timeplan og fremfor alt et altoverskyggende mål om opptak til det prestisjefylte Werth-akademiet. Hun drives hardt av sin desperat karrierebevisste mor og tilværelsen minner mest av alt om en evigvarende audition. Men så var det dette med barnlig undring, da, og vennskap og livsglede og utforskning av alt som egentlig betyr noe.
Når jenta blir kjent med en helt spesiell, ny nabo med et rødt fly stående i hagen, starter eventyret for alvor. Fabelen om den lille prinsen fungerer i filmen som en nydelig inngang til de helt store perspektivene, i åpenbar kontrast til voksenverdenens mekaniske repetisjon, dens grålige valører, skarpe hjørner og mål om livløs perfeksjon i alle ledd.
Filmskaperne har maktet å flette Antoine de Saint-Exupérys underfundige originalhistorie inn i en ytterst gjenkjennelig sammenheng, uten å gå på akkord med originalens poetiske form og innhold. På bakgrunn av dette fremstår filmen som særlig relevant, og den får også bred appell aldersmessig. Den er i tillegg et overflødighetshorn av variert animasjon, noe som understøtter det sammenflettede plottet og også gir en ekstra dimensjon til budskapet. Originalhistorien om prinsen gjør seg eksempelvis svært godt som eterisk stop-motion, mens Antoine de Saint-Exupérys naivistiske bokillustrasjoner har blitt til noen finfine tegnede sekvenser.
Filmversjonen av «Den lille prinsen» er kunstnerisk sett svært vellykket, og er i tillegg nyskapende og storartet familieunderholdning. Den er verken for sær eller for strømlinjeformet, og fungerer som en forfriskende påminner om voksenverdenens absurditet og også viktigheten av å se med hjertet. For det er ikke å vokse opp som er problemet, men det å glemme.
Les også anmeldelsen av mesterlige «Sangen fra Havet»
Filmen aktualiserer og viderefører bokas tematikk på en forbilledlig måte, og det er rett og slett vanskelig å se for seg en bedre filmatisk tolkning av Antoine de Saint-Exupérys klassiker.
