Den var fin, sa jeg til dattera mi forleden dag. Hun spilte en sang på mobilen som jeg likte. Hun ble ikke glad for anerkjennelsen, hun viftet meg vekk. Hvis jeg hadde insistert på å dra på Isac Elliot-konsert på Torvet i dag, iført fanutstyr, hadde reaksjonen blitt enda mer brutal.

Ungjentene vil ha idolene sine for seg selv. De vil ha seg frabedt at mor og far liker den samme musikken som dem, i hvert fall ungjentene jeg kjenner.

Isac Elliot inntar Trondheim for tredje gang når han opptrer på Torvet torsdag.

Jeg hadde det på samme måte selv, da jeg var ung gutt. Klamme foreldreomfavnelser av musikken vår var dessuten ikke noe problem. Mødre og fedre som likte Led Zeppelin, var utenkelig. Det var jo en av årsakene til at bandet var så bra. Foreldrene likte dem ikke, akkurat som foreldrene mislikte The Beatles en del år tidligere.

Slik, ved å like noe de mislikte, kunne vi markere avstand og starte den løsrivelsen vi alle må gjennom, hvis vi ikke skal gå i skjørtene til mor til vi blir femti. Led Zeppelin var synonymt med opprør, og de skapte samhold mellom oss gutta som likte dem.

Isac Elliot, Justin Bieber og gutta er riktignok ikke opprørske figurer, kanskje tvert imot. Men de skaper samhold, og de skal ikke deles med alle.

I fjor møtte Elliot barn i Trondheim som er berørt av kreft i familien.

Det var bare noen av oss tenåringsgutta, og slett ikke alle, som likte Led Zeppelin. Jentene likte noe annet; Jackson Five og Osmonds, tror jeg det var. Dem foraktet vi selvfølgelig, akkurat som alle tøffe gutter i dag forakter Justin Bieber.

De første famlende forsøkene på å meisle ut en egen identitet, innebærer blant annet å finne ut hvem du har felles interesser med. Som en femtenåring sa til Adresseavisen forleden dag: - Jeg har fått masse venner gjennom interessen for Isac Elliot.

Hvis alle, unge og gamle og personer av begge kjønn, liker Isac Elliot, blir dyrkingen av ham atskillig mindre interessant. Det er mye mer stas å være med i ei gruppe når gruppa ikke inkluderer hvem som helst, når den markerer avstand til andre.

Denne mekanismen gjelder ikke bare ungjentenes idoldyrking, men i minst like stor grad fotballsupportere som må hate andre lag for å styrke det indre samholdet. Noen ser ut til å måtte bekrefte sin egen identitet ved å dyrke slik gruppetilhørighet helt til de går i grava.

De siste årene har vi dessverre sett mange eksempler på at foreldre saboterer tenåringenes behov for å ha heltene sine i fred. Mange foreldre vil så gjerne støtte ungenes interesser at de smiler begeistret av hva som helst.

Det skjedde for eksempel da Turboneger spilte på Torvet i Trondheim for en del år siden og mange seks, sjuåringer syntes Hank von Helvete var så morsom at de gjerne ville kle seg som ham.

Men ett sted må grensen gå. Det er ille nok med Kaptein Sabeltann. Vi trenger ikke små Hans-Erik Dyvik Husby-er løpende rundt i stua i tillegg.

Derfor gjør mor og far, onkler, tanter og besteforeldre lurt i å styre sin begeistring når jentene drar for å se og høre Isac Elliot. Derfor gjør jeg også alle unge jenter en tjeneste når jeg påstår at han musikalsk sett er totalt uinteressant.

Mange musikkanmeldere forsøker å unngå å bli stemplet som gamle gubber ved å være i overkant velvillige overfor slike tenåringsidoler. Men jeg satser på at han er et såpeboblefenomen som vil sprekke i løpet av noen få måneder. Jentene skal få ha ham i fred for meg.