La meg ta den uunngåelige klisjeen med én gang: «Hedda Gabler», skrevet i 1890, er like aktuelt i dag, 126 år senere.
Ibsen mesterlige tekst kan selvfølgelig spilles slik at den blir et musealt salongdrama, men det er ikke det som skjer på Trøndelag Teater. Menneskene vi møter kunne vært deg og meg, naboen, kollegaen, sjefen eller foreleseren – selv om det de opplever er drøy kost. Eller rettere sagt: Livene de fører, kunne vært ditt eller mitt. Stykket framføres også som om handlingen foregår i nærheten av vår egen tid.
Les portrettintervjuet med Stine Fevik, som går rett fra «Doppler» til «Hedda Gabler».
Regissør Kjersti Haugen, som tidligere har vist på Trøndelag Teater at hun kan gi Ibsen nytt liv, går løs på teksten med en klar intensjon om å trenge inn til kjernen. Stykket er opprinnelig skrevet i fire akter, men Haugen har skåret inn til beinet og gir oss en svært stram forestilling på nitti minutter.
Tonen blir slått an øyeblikkelig: Hedda Gabler (Stine Fevik), som nettopp er gift Tesman, kjeder seg. Hun har inngått et fornuftsbasert, kjærlighetsløst ekteskap og morer seg med å snurre tidligere beilere rundt lillefingeren.
Slik forklarer teatersjef Kristian Seltun Trøndelag Teaters suksess.
Hennes mann Jørgen Tesman (Christian Ruud Kallum) er en fjott, husvennen assessor Brack (Andreas Stoltenberg Granerud) er et konstant uromoment og en trussel i all sin utstuderte nonsjalanse. Thea Elvsted (Silje Storstein) er uskylden selv.
Eilert Løvborg er en alkoholisert, uutgrunnelig intellektuell med tydelige karakterbrister. Hans tiltrekningskraft på stykkets to kvinner er ikke like lett å begripe.
Hedda setter i gang et mellommenneskelig spill hun snart mister kontrollen over. De som kjenner sin Ibsen, vet at det fører til død og fordervelse. Det som skjer er effektivt fortalt, tross et par sekvenser med ventetid der intensiteten synker.
Kjersti Haugen satte opp «Lille Eyolf» på teatret i fjor.
Idet det hele starter, humrer vi over velkjente replikker («tenk det, Hedda») og lar oss imponere av vakker scenografi med sterke farger. Gult og rødt gir signaler om farene som venter. Den røde sportsbilen som Brack stadig kjører inn og ut av scenen med, en Porsche 911, ser det ut til, er på nippet til å irritere. Men den sier samtidig noe om dekadansen som preger livene til dem på scenen. Og humringen stilner raskt når desperasjonen bak tilværelsens uutholdelige letthet velter fram.
Vi får oppleve bunnsolide skuespillerprestasjoner i alle roller, og det er naturlig nok Stina Feviks lett hysteriske og til tider uutgrunnelige Hedda som gjør sterkest inntrykk. Vi får ikke helt taket på henne, og det gjør oss desto mer nysgjerrige.
Haugens versjon av «Hedda Gabler» er slett ikke revolusjonerende. Oppsetningen gir oss ingen pekefingertolkning og er nesten stillferdig, pistolskuddene til tross. Derfor blir det som skjer også sittende i hodet lenge etter siste smell.
Den stramme effektiviteten til tross, gir Haugens «Hedda Gabler» oss mye å grunne på. Oppsetningen viser oss hva som kan skje, hvilke primitive reaksjonsmønstre mennesker kan henfalle til når livet mister mening, når vi ikke bryr oss tilstrekkelig om hverandre, men svever i vektløs tilstand i et ingenmannsland. Den lettheten er ikke til å holde ut – og vi har godt av å bli minnet om det.
Anmeldt av TRYGVE LUNDEMO
