Det er noe unorsk, for ikke å si svensk over Aasne Vaa Greibrokks spillefilmdebut. Bergmansk tematikk i skildring av et par i ulike faser, spilt av fire ulike par. Manuset er dessuten inspirert av Lars Noréns skuespill «München–Athen» (1981) om Sarah og David i samlivskamp på togtur.
Les også anmeldelsen av «Miss Julie»
Bergmansk samlivsfilm etter Norén av norsk spillefilmdebutant gir ambisjonsnivå som fortjener ros. Utførelsen er også et stykke på vei imponerende. Tross ujevnheter, gir de sterkeste sidene og forvaltningen av tematikken gode enkeltscener og et helhetsinntrykk som fester seg nok til at Greibrokk framstår som en filmskaper som vil og våger litt mer enn norske debutanter flest. Dog innenfor svært velbrukt tematikk av samlivs- og kunstnerdrama.
Filmen legger an som kunstnerdrama og kammerspill, med teater som en slags ytre ramme, for et bittersøtt samlivsdrama som røsker ganske godt i kjærlighet, sex og samliv. Forholdet mellom kunst og virkelighet får også en interessant twist i skildring av en forfatter og hans modell og inspirasjonskilde. Det blir kanskje vel mye havet, kunsten, døden og kjærligheten over filmens visuelle uttrykk, men innholdet er heldigvis skarpere enn innpakningen.
Filmens beste og dristigste grep er å la fire par skuespillere framstille Sarah og David med flytende overganger. Fra legestudent og forfatterspire tidlig i 20-åra, til døende svensk forfatter og dansk ex-kone og gynekolog i 50-åra, i gjenforening på hyttetur for å lage skuespill av sitt samlivsdrama. De to yngste utgavene av paret blir i overkant teatralske, med nok en klisjétung utgave av en av norsk films forslitte øvelser: Forlagsfest.
Utgavene i 40-åra og 50-åra med Andrea Bræin Hovig mot Kristoffer Joner og danske Ann Eleonora Jørgensen mot svenske Magnus Krepper funger bedre som filmatisk kammerspill. Det har nesten like mye med manus som skuespillerne å gjøre. Der kommer også brodden og de skarpe og vonde kantene bedre fram, som i en godt ladet scene med Bræin Hovig og Joner med hver sine glass og hver sine liv i tung, tom velstand.
En filmatisk kunstnerroman av et borgerlig drama om tosomhet på godt og vondt, låter mer som fortiden enn framtiden til norsk film. Likevel er det noe løfterikt over hvordan «Alt det vakre» forholder seg til skuespillere og roller i et forhold, med nyanser av samliv mellom to mennesker over tid. Norsk film har aldri hatt en Bergman, men Greibrokks debut kan sies å ta opp arven etter Ullmann ganske godt.
