2013s «The Conjuring» var en ganske bra nyklassisk spøkelsesgrøsser lagt til 70-tallet, med Patrick Wilson og Vera Farmiga som de i sin tid berømte demonekspertene Ed og Lorraine Warren. Den visste dessuten regissør Wan i klar modning fra da han slo seg fram med skrekk som torturporno med «Saw» i 2004.
Les anmeldelsen av «The Conjuring»
2-ern til skrekkfilmsuksesser er kvalitetsmessig en utsatt filmtype. Her hjelper det at de samme folkene bekler hovedroller og sentrale funksjoner. Selve historien er en mye omskrevet sak i England, «The Enfield Poltergeist», fra slutten av 70-tallet, hvor de amerikanske demonekspertene var involvert.
Forbindelsen til en historie fra virkeligheten utnyttes best i rulletekstene. Midtpartiet av filmen er over-the-top med et bitende gammelt britisk spøkelse og en Marilyn Manson-aktig demon som bakmann. Det gjør at sannhetsgehalten i historien delvis drukner i demoner. Det er synd ikke manus er helt på nivå med filmens visuelle uttrykk og tidskoloritt. På den annen side er «The Conjuring 2» en av de få ujevne grøsserne hvor finalen er noe av det beste.
Ei enslig britisk firebarnsmor i Nord-London og hennes barn utsettes for grov uhygge i heimen. Fra demonbitt og teleportering, til tv som skifter kanal til Margaret Thatcher når 11-åringen skal kose seg. Bilder og scener fungerer bedre hver for seg enn sammen, i en brukbar oppfølger som i for stor grad gjør det til ekteparet Warrens historie, framfor å utnytte det som skjedde eller kan ha skjedd i Enfield på 70-tallet.