25 år etter urpremieren på Korsvikaspelet «Håkon og Kark» skjedde det virkelige underet: Det var tilnærmet sommervarmt i lufta og sola skinte under premiereforestillingen på «Håkon og Kark».
Det var en forvirrende opplevelse, men publikum og aktører i Korsvika tok underet med fatning; og vet at det kan komme til å ruske godt i tribuneanlegg og vikingdrakter i de fem andre forestillingene gjennom denne helgen.
Intet er nytt, heller ikke under solen, og stykkets tematikk innbyr til analyser, som i kulturminister Linda Hofstads åpningstale; der hun foruten å peke på energien i samspill mellom amatører og profesjonelle også påpekte at generasjonskonflikt, krig og flukt er del av vår egen historie.
Broen-stjerne halshugges hver dag
Heldigvis overspilles ikke tematikkens paralleller til vår egen tid; men det kan komme noen utilsiktede tildragelser når et hypermoderne og gedigent cruiseskip sklir elegant ut Trondheimsfjorden langs spelplassen, mens man i stykkets dialog på pompøst vis omtaler skipene på sjøen som flyter på deres blod.
Det er i Korsvika og nabolaget hovedhandlingen foregår, også historisk, det er her Håkon Ladejarl og trellen Kark blir født i samme natt og de vokser opp i et skjebnefellesskap som fokuserer den ekstreme brytningstiden de to lever i, både gjennom de tos personlige forhold, de politiske kampene norske høvdingslekter imellom – og den religiøse og etiske brytningen mellom den hedenske blodhevnlogikk og kvitekrists teser om tilgivelse og forsoning. Disse tre planene sklir naturlig over i hverandre, og det skal selvsagt vise seg at handlingene til kvitekrists menn heller ikke er så veldig preget av forsoning.
Lavrans Haga herlig potente Håkon Jarl er slu og ubarmhjertig; mens Daniel Adolfsens tolkning (på imponerende troverdig trøndersk) av Kark byr på større nyanserikdom, og Endre Hellestveits Olav Tryggvason byr på en type sofistikert karikering som oppsetningen for min del gjerne kunne ha dyrket mer. Stykkets tradisjonelt sterkeste og tydeligste personer er alle kvinneroller, Håkons mor Bergljot (Ingrid R Reinkind), Tora av Rimol (Marte Stolp) og Anna (Tuva B. Larsen) blir ivaretatt på supert vis. Sistnevnte er oppsetningens sangstjerne, men også ellers er Frode Fjellheims musikk utmerket ivaretatt, både av det sterke og sentalt plasserte koret som er en Korsvikas signaturer og av de dyktige orkesteret som er såpass bortgjemt at en kan bli forledet til å tro at musikken som strømmer ut av høytalerne er ferdiginnspilt.
Korsvikaspeltet får nye skuespillere
«Håkon og Kark» anno 2016 har utmerket dynamikk mellom de intime dialogene og de store scenene, mellom hovedhandlingen på scenen og de parallelle minitablåene nede i selve Korsvika, mellom vare dialoger og episke slagscener. Spelet går ikke av veien for å vise voldens konsekvenser, heller ikke når barn blir tvunget ut i kamp for å hevne gamle Sigurd Jarls død. De stiliserte scenene fungerer riktignok best, og det eneste gangen det tipper over i det makabert vulgære er for undertegnede helt på slutten når det blir utvetydig klart at dette stykket ikke har noen happy ending for duoen Håkon og Kark sin del.
Catrine Telle skal fornye Korsvikaspelet
Styreleder Øyvin A Haram proklamerte før premieren at ambisjonen er at «Håkon og Kark» skal bli Norges heftigste og viktigste spel. Det er nok et stykke til de er helt der. Det er mange sterke konkurrenter; som alle har sine spesialiteter. Noen har mer storslåtte tablåer, noen har enda mer imponerende naturlige kulisser. Noen har mer episke slagscener, noen heftigere hestescener, noen enda mer overdådig dans. Men ikke mange har like bra musikk, og ikke mange har en så god historie, som er så troverdig og godt fortalt. Regissør Catrine Telle har pusset på en allerede velfungerende forestilling. Gjort den enda sterkere, og mer snappy; gjort det enda tydeligere, men sjelden overtydelig. Hun stoler på at publikum skjønner historien og at de også skjønner de større sammenhengene uten unødvendig dikkedikk.
Tiril startet hos kongefamilien anno 2016, endte torsdagen i Korsvika
Det finnes innvendinger. Det gjør det alltid. Og i hvert fall i amatørdrevne oppsetninger der nøling mellom replikker blir en del av spillets rytme. Noen kan føle at det blir i overkant mange store scener med glisende barn i forseggjorte vikinvikingdrakter i skytteltrafikk mellom sceneområdets ytterpunkter. Men samtidig er mengden aktører noe av basisen i energien som gjør Korsvikaspelet til en tilnærmet obligatorisk sommeropplevelse i Trondheim. Og så i solskinn, da!