Det siste Tre Små Kinesere-albumet, «Usynlig» fra 2014, levde litt for godt opp til navnet der det skapte få ringer i vannet i det norske poplandskapet. Som mange andre voksne popartister har Ulf Risnes ikke bare funnet det lett å lande på et interessant uttrykk, i overgangen fra ung jypling til moden mann, uten å miste noe av energien og spenningsnivået.
LES INTERVJU: - Jeg har skrevet så mange positive låter om Trondheim at jeg må kunne koste på meg en frustrert en også
Men ting går i sykluser, og spør du meg er det på høy tid med en Tre Små-/Risnes-renessanse (har du for eksempel fått med deg at det sjeldne, oversette og gnistrende overskuddsalbumet «Ultralyd» fra 1998 endelig er tilgjengelig i strømmetjenestene?). Er ep-en «U» det som skal til for å sparke den i gang? Tja, Risnes er i alle fall seg selv – på flott, noe grått og bitte litt vondt. Han synger som vanlig suverent, og selv om han for en gangs skyld har delegert produksjonen (til unge Martin Mulholland) skiller ikke lydbildet seg radikalt fra tidligere.
Åpningen «Høy og mørk» er en ganske streit poprocker – fengende og helt grei, men ikke blant hans mest originale eller minneverdige. Musikalsk innsmigrende «No e det du som rule» er en sympatisk forsvarstale for unge artister, og en pekefinger til alle som synes det ikke er blitt laget god musikk siden et gitt årstall (som oftest samsvarer med da de selv var sånn rundt toogtyve).
Så langt, så greit, men bitte litt på autopilot? Så kommer «Voksenvenn», ep-ens store høydepunkt. En eminent ballade med selvsagt smak av Beatles, men vel så mye av smekker 70-tallssoul på refrenget, med poengtert tekst om maktesløsheten som tar oss når døde barn skylles opp på strendene. Når Ulf Risnes er i dette godlunet, er det lett å kjenne en rettferdig harme på hans vegne – hvorfor er han ikke blant landets mest kjente og elskede artister?
Så kommer «Videre» til slutt – og bildet blir noe mer komplisert. «Trur æ tar mæ en tur og bli bort læng», synger Ulf i en sang om stagnasjon, et slags svar på åpningslåten fra debuten, «Ingen blir igjen». Musikalsk er den en typisk elsk/hat-låt, mange vil elske det oppkjeftige refrenget, andre vil hate rappingen på versene. Låten leker med funk- og rockklisjeer, med trøorgel og blueshelt Peer Gynt på kvass og tung gitar. De rampete og energiske avstikkerne har alltid vært et korrektiv til den sirlige popelegansen som er Risnes' hovedøvelse. Samtidig kan de være smått irriterende og kreve både velvilje og et visst overstadig humør.
«U» fungerer mest som en slags påminnelse, en bekreftelse av de samme svimlende styrkene og de samme irritasjonsmomentene som alltid har vært der. Gode, gamle Ulf, med andre ord – vi ville ikke vært ham foruten.
Anmeldt av VEGARD ENLID
