I sommer har vi utfordret våre faste bokanmeldere til å skrive om en bok de forbinder med sommerlesing og som betyr noe helt spesielt for dem. I dag: Ørjan Greiff Johnsen

Det er sensommer, vi er på Jøa, jeg og min far kommer tilbake fra fisketur, mine søsken har lagt seg, mamma sitter og leser i stua, jeg sier til pappa at nå skal han få se noe morsomt.

Jeg sniker meg langs husveggen, gjør et byks foran stuevinduet mens jeg hamrer på det. Ut fra mine intensjoner kan man si at det fungerte. Men det var ikke så morsomt å komme inn etterpå. Det var ikke det. Boka hun leste var «Ondskapens hotell» av Stephen King. Den må jeg også lese, tenkte jeg. Og noen somre senere var det min tur. Jeg hadde rom i kjelleren. Alene. Stephen King og rom i kjelleren er en lite anbefalelsesverdig kombinasjon for unge mennesker. Mitt leserliv skulle aldri mer bli det samme.

Mange har lest boka, flere har sett filmen. Jack Torrance, i filmen uforglemmelig spilt av Jack Nicholson, tar med seg familien til Overlook Hotel, i fjellene i Colorado, for å være vaktmester når det er vinterstengt. Han skal bruke vinteren på å skrive en roman. Det går ikke helt som planlagt. Det har skjedd grusomme ting på hotellet, og sønnen, Danny – som har telepatiske evner – ser mye av dette. Jack blir etter hvert fanget fullstendig av hotellets onde makt og tipper over i den rene galskap.

Senere ble det flere bøker av ham. «Carrie», «IT», «The Stand», «Salems Lot», «Cujo» og «The Dead Zone.» For å nevne noen få. Men vi må ikke glemme novellene, hvor det finnes mange perler, også flere av disse gjort om til uforglemmelige filmer, herunder «Frihetens regn», »Den grønne mil» og «Stand by Me.»

Det var en tid hvor man ruslet rundt i frakk og dyrket melankolien, man lyttet til Joy Division og leste Sartre. Det var dystre, kanskje ikke spesielt festlige tider, men hva gjorde man ikke for å være en svartkledd intellektuell med kredibilitet på 3B og Samfundet? Men når livet ble for trist, Dostojevskij for seigt og man ble en smule trett av intriger i det russiske aristokratiet i «Krig og Fred» så var det godt å kunne gripe til King.

Og det var en tid man studerte. Hjemme på høstferie satt jeg på Gunnerusbiblioteket og leste forvaltningsrett. Rettelse: Jeg burde lest forvaltningsrett. Men jeg leste Stephen Kings «Pet Cemetery,» og Gunnerusbiblioteket har ikke fortont seg så skremmende før Jørgen Brekke debuterte med «Nådens omkrets.»

Så kan man selvsagt spørre: Hva ligger Stephen Kings magi i? Hva er hans hemmelighet? Det er flere svar på dette, men jeg tror noe av trylle-formelen er at han, i de beste bøkene, spiller på strenger som er gjenkjennelige for svært mange. Bristende barndom, oppvekst, tilhørighet og mangel på tilhørighet, det ensomme barnet – Danny, i «Ondskapens hotell,» kunne gjerne vært en Astrid Lindgren-figur, en skrekkens variant av Kjell i Per Pusling. Ensom og venneløs. Videre skaper han også karakterer som får et langt liv hos leseren.

Med en så stor produksjon er han selvsagt ujevn, og fra siste halvdel av 80-tallet og utover falt kvaliteten. Men se om han ikke slo fryktelig – et passende ord i denne artikkelen – tilbake med 22.11.63. Dette er ingen tradisjonell skrekk-roman, men en «Back to the Future»-variant, hvor vi møter læreren Jake Epping som har en venn, Al, som driver en kafé. På bakrommet i denne kafeen går en usynlig trapp som leder tilbake til 1958. Kort fortalt bestemmer Epping seg for å bli til 22. november 1963, for å forsøke å hindre Lee Harvey Oswald i å drepe president Kennedy – dette i håp om at verden ville sett bedre ut i vår tid om Kennedy fortsatt hadde fått utøvd presidentskapet i USA. Høres søkt ut?

Jeg lover deg – dette glemmer du raskt under lesningen. Jeg slukte boka på en strand i Spania sommeren 2012, jeg var tapt for denne verden, det er en magisk, spennende fortelling, King gjenskaper et levende 50-talls USA, og det er en nydelig kjærlighetshistorie. Det er etter min mening helt uten sammenligning den beste underholdningsromanen som er skrevet siden årtusenskiftet.

I skrivende stund – det er jo sommer, ikke sant – leser jeg «Mr. Mercedes,» en bunnsolid,gammeldags, hardkokt krimroman om en pensjonert politimann som jakter på en massemorder, som leseren tidlig får vite hvem er. Den er, til King å være, komprimert og bærer mange av hans fremste bumerker – levende personer og topp spenningsnivå. Joda. Han er fortsatt kongen.