Men det har ikke alltid vært sånn. For 40 år siden i år startet en 15 år lang motgangsbølge.
Det var i 1976 at verdens mest populære popartist innrømmet i et intervju med Rolling Stone at han var biseksuell. Det var egentlig et kompromiss. Elton hadde aldri brydd seg seksuelt om jenter. Men han turte ikke ta innrømmelsen helt ut.
Han fryktet nok verre reaksjoner enn det ble. I 1976 var det fortsatt ansett som artistisk selvmord å komme ut av skapet. Elton var lettet over å få det ut. Han sa folk burde få elske dem de ville, skjønt han personlig satte grensen ved geiter. Folk flest tok humoren. Og alvoret.
Brudeparet som 10 000 bør takke
Men mange fans vendte seg mot ham, og selv var han allerede i utgangspunktet grunnleggende utslitt. Han kalte seg selv «Prisoner Of New York» etter å ha vært forfulgt av skandalepresse hver gang han prøvde å ta en tur ut av hotellet under et to ukers langt opphold i storbyen. Han hadde blitt uvenner med sin samarbeidspartner, tekstforfatter Bernie Taupin og tok en lengre pause fra turnering.
For all del, han hadde sine øyeblikk også gjennom 80-årene, enkeltstående hits og suksessrike konserter. Men det var ikke som før, verken i karrieren eller privat.
Den seksuelle revolusjonen
Først i 1991 var han virkelig tilbake. Edru etter hard terapi for alkohol- og narkoavhengighet, og han hadde gjennomgått en vellykket bulimi-behandling. Han hadde til og med til slutt lyktes med en lenge ønsket hårtransplantasjon.
Store deler av inntektene fra et helt vanvittig populært dobbelt samlealbum utgitt høsten 1990 ble gitt til aids-forskning. Det er egentlig riktig å si at «The Very Best Of Elton John» var en dobbel kassett, for de fleste hadde musikken i dette formatet. Musikken ble spilt ved alle høvelige og uhøvelige anledninger og det er disse årene tidlig på 90-tallet som er årsaken til at det er lite annen musikk jeg har vært så grunnleggende lei av som Elton Johns største hits fra 70-tallet. Det er nok bare singlene fra The Beatles og The Rolling Stones fra tiåret før som kan konkurrere. For så lei kan man bare bli av musikk som i utgangspunktet er tilnærmet genial.
Hjemme i Europa var Elton John en av de største artistene på 70-tallet. I USA var han den største. Punktum. I løpet av sine fire største år tidlig på tiåret hadde han 16 topp 20-hits på rad. Fire av dem ble nummer én på hitlisten, bare én av dem misset topp 20. Han var ekstremt produktiv, ga ut to album hvert år og turnerte kontinuerlig.
Han utviklet seg som artist, fra en dresskledd singer songwriter med saklige briller, til ellevill entertainer med gøyale briller og en av verdens største samlinger platåsko. Musikalsk drev han musikken sin i stadig nye retninger, orkestrert pop, country, soul, progrock. I USA ble han ansett som den naturlige arvtageren til The Beatles.
The Beatles' John Lennon ble en god drikkekompis midt på 70-tallet, i Lennons såkalte «lost weekend» - et år på fylla borte fra Yoko Ono. Elton sang med på Lennons «Whatever Gets You Through The Night», og Lennon gjestet en Elton-konsert i Madison Square Garden i 1975 - noe som skulle bli hans aller siste opptreden på en scene.
Det var omtrent på samme tidspunkt jeg så en Elton John-konsert på tv med min gamle mor. Min mor definerte seg selv som en menneskekjenner, og tross sære antrekk, grimaser og tullballfakter oppsummerte hun at Elton John var hel ved. Hun hadde sett noe trygt og sterkt i øynene hans.
Det hadde hun nok rett i, men jeg tror hun skal være glad for at hun ikke hadde mer detaljert kunnskap om det utsvevende festlivet Elton John og hans kolleger levde ut i rockens mest dekadente tiår.
Elton John var den mest suksessrike poputøveren gjennom mesteparten av 70-tallet, og festene han holdt var helt på høyde med de nesten like suksessrike britiske kollegene The Rolling Stones, Led Zeppelin, Who og Rod Stewarts fester . Men Elton hadde litt andre preferanser enn sine kolleger. Blant annet skal det ha vært et fast innslag på hans fester at babyolje-
innsmurte mannlige modeller skydivet inn i forsamlingen på slaget midnatt.
Elton John etablerte seg på tampen av 60-tallet og fikk sin store gjennombruddshit «Your Song» i 1970, en følsom mann ved et flygel, med sikkert meloditeft og et mektig smart samarbeid med tekstforfatter Bernie Taupin. Sammen skrev de poplåter som handlet om ordentlige ting, først og fremst mellommenneskelige relasjoner, som speilet publikums liv. Elton John hadde ikke gutta på samme vis som Led Zeppelin, til gjengjeld hadde han jentene. Jenter elsket Elton Johns musikk. Det gjorde mødre også, ja foreldre generelt. Og kongelige.
Sånn var det på 70-tallet, og på 90-tallet var han inne i varmen igjen. Og det var ikke bare gullkatatalogen fra 70-tallet, men ny musikk, da spesielt låtene han skrev til filmen «Løvenes konge» og da i særdeleshet «Can You Feel The Love Tonight».
«Candle In The Wind», som Elton John skrev til minne om Marilyn Monroe i 1973, ble spilt inn igjen i en tekstlig noe omarbeidet versjon i 1997 som en hyllest til prinsesse Diana; og ble tidenes mest solgte singleutgivelse i både USA og Storbritannia. I alt 33 millioner eksemplarer ble solgt, og alle inntekter gikk til Dianas veldedige organisasjoner.
«Goodbye England's rose, may you ever grow in our hearts» skrev Elton (eller kanskje snarere Bernie) til Lady Di, som elsket artisten Elton John. Kontakten med det britiske kongehuset ble enda tettere etter hennes død.
LES OGSÅ ALBUM-ANMELDELSEN: Elton er i form
Elton John er i 2016 en hengiven familiemann med sin mann David Furnish og deres to sønner. Men konsertrepertoaret er basert på 70-tallet. «Candle In The Wind» er selvsagt på plass når Elton John spiller med sitt faste band (mange av dem har vært med siden gullalderen på 70-tallet) på Sverresborg neste fredag og lørdag. 20 000 publikummere får høre et greatest hits-preget sett. På konsertene i England forrige uke var seks eller syv låter fra dobbeltalbumet «Goodbye Yellow Brick Road», en til tre fra hans siste album «Wonderful Crazy Night», to til tre fra «Don't Shoot Me I'm Only The Piano Player», to fra «Caribou» og to fra «Madman Across the Water».
Noen som vedder mot at allsangen vil komme til å runge?
ole.jacob.hoel@adresseavisen.no