Noen så «Don’t Tell Me The Boy Was Mad» på Kosmorama i mars. Siden den gangen er filmen om mulig blitt enda mer aktuell, etter de mange terrorangrepene i ulike land de siste månedene.

Terror er den fransk-armenske regissøren Robert Guédiguians altoverskyggende tema i denne fortellingen, men den inneholder også en rekke andre elementer. Familietradisjoner og familiebånd, kjærlighet, hevn og storpolitikk er noen stikkord.

Terror, radikalisering og fundamentalisme var tema for flere filmer under årets Kosmorama.

Noen vil kanskje innvende at filmen har for mye på hjertet på én gang, men i mine øyne er drivkraften tydelig hele veien. Fortellingen er først og fremst et forsøk på å forstå hvorfor enkelte personer blir terrorister, hvordan engasjement og idealisme kan tippe over i fanatisme.

For at vi skal få innsikt i disse mekanismene, som med et problematisk begrep kalles radikalisering, er det nødvendig at mange elementer behandles.

Som filmen fastslår i åpningssekvensene, starter politiske hendelser ved kjøkkenbenken, ved spisebordet, i de aller nærmeste omgivelsene. Der, i kombinasjon med impulser utenfra, formes holdningene som i verste fall kan føre til at man tar livet av uskyldige mennesker.

Robert Guédiguian er en fransk, litt varmere parallell til Ken Loach, mener Adresseavisens anmelder.

I «Don’t Tell Me The Boy Was Mad», en tittel hentet fra en sang både terrorist og offer setter stor pris på, er skildringen av utviklingen fra idealist til drapsmann kanskje det svakeste punktet. Filmen klarer likevel å skildre flere sider ved terrorismens vesen slik at det gjør inntrykk.

I dette tilfellet er terroristene armenere som vil hevne tyrkernes folkemord på nærmere én og en halv million armenere i årene 1915 til 1921. Regissør Guédiguian har i likhet med alle som har delvis armensk opphav, selv levd med denne historien.

Han forstår raseriet som historien har utløst og fortsatt utløser, og noen mener filmen er for sympatisk innstilt overfor dem som tyr til terror for å gi armenerne oppreisning og rettferdighet.

Men den lidelsen terrorismen påfører uskyldige ofre og deres familier, har en helt sentral plass i historien. En student som står i veien når terroristene dreper Tyrkias ambassadør i Paris med en bombe, er filmens hovedperson, sammen med terroristen selv, hans mor, far og søster.

Alle disse personenes forhold til hverandre blir nærgående skildret. Familien der sønnen ender som terrorist, driver en matforretning i Marseille på 1980-tallet og er tilsynelatende godt integrert i det franske samfunnet, samtidig som de holder armenske tradisjoner i hevd. På gutterommet til Aram, sønnen som blir terrorist, henger bilder av Bruce Springsteen og Che Guevara side om side.

Vi får fine skildringer av hverdagen i en familie som lever med en underliggende uro, en nasjons og et helt folks tragedie som aldri kan bli glemt. Som det blir sagt mot slutten: Alle armenere er født på et fjell av lik.

Filmen er befriende forsiktig med å skildre selve terroraksjonene. Historien dreier seg mer om terroristenes ambivalens overfor det de selv holder på med. Er uskyldige ofre virkelig nødvendig? Er det mulig å kjempe for målet med fredelige midler?

Aram sliter tungt med slike spørsmål, og filmen skisserer dilemmaer som skaper ettertanke. Robert Guédiguian viser seg igjen som en usedvanlig stødig regissør, også når han går inn i et så betent tema.