Trondheim er i gang med en konsertsommer uten like. Noe av det mest iøynefallende ved tilbudet er at menn født like etter andre verdenskrig er enerådende på de store utearenaene og at kvinner, gjerne yngre kvinner, står for konserter som kan bli mer interessante på mindre arenaer.

Flere har uttalt seg kritisk om mangelen på kvinner på de store konsertarenaene i sommer.

Stein Vanebo og Trondheim Concerts fortjener ikke kritikk for at det er blitt slik. De gjør en storartet jobb med å få verdens største artister til Granåsen og Sverresborg. Springsteens besøk er Trondheims-historie.

Krangelen mellom Vanebo og Olavsfestdagenes direktør Petter Myhr er heller ikke mer enn en liten storm i et enda mindre vannglass. Når sommeren er over, kan de to antakelig klappe hverandre på skulderen i tilfredshet over å ha gitt Midt-Norge et konserttilbud med stor spennvidde.

Stein Vanebo reagerte torsdag på Petter Myhrs uttalelser til Adresseavisen.

Når gubbene dominerer i Granåsen og på Sverresborg, skyldes det først og fremst at bare artister med svært bred publikumsappell kan fylle slike arenaer. Elton John og Bruce Springsteen er to av få som klarer det. Det blir nok fullt også på Van Morrison, men der har billettsalget gått mye saktere, hans sterke, rockhistoriske posisjon til tross.

Mens Granåsen er en arena bare for verdens aller største, for dem som samler flere generasjoner publikummere, som Springsteen og Rolling Stones, finnes det flere kvinner som kunne fylt Sverresborg. Der skulle vi gjerne hatt både Adele, Rhianna, Beyoncé og Taylor Swift i sommer. Men de var altså ikke ledig, de få dagene arenaen var ledig.

2000 ekstrabilletter til Springsteen i Granåsen ble utsolgt på to minutter.

Konsertarrangører i Trondheim kan uansett ikke få skylden for at rocken har vært mannsdominert og til dels mannssjåvinistisk i alle år. Chuck Berry og Elvis Presley var ikke akkurat feminister. De eldre mennene som fortsatt trekker mest folk, i hvert fall i Trondheim, etablerte seg i årene rundt 1970, da tidligere tiders kjønnsroller fortsatt dominerte.

Selv skulle jeg gjerne opplevd Patti Smith i Granåsen. Jeg ville likt å høre henne brøle «Jesus died for somebody’s sins, but not mine» mens 35 000 publikummere strakte hendene i været.

Joan Baez skulle fylt Sverresborg. Hun skulle beveget hele arenaen med sin usigelig vakre versjon av den irske folkevisa «Danny Boy». Susanne Sundfør burde også vært der. Og Kristin Asbjørnsen og Live Maria Roggen og flere andre.

Men de hadde nok ikke fylt arenaene, og det kunne blitt stusslig. Heldigvis kommer alle de nevnte kvinnene til Trondheim i sommer, og de opptrer i atskillig mer intime omgivelser.

Dermed kan opplevelsene også bli sterkere enn de blir på store arenaer der deler av publikum står i utkanten og drikker øl og skravler, som om de var på en vanlig fest og ikke en kulturbegivenhet.

Selv om rockens gamle kjønnsroller henger i, går utviklingen rett vei. Mens Janis Joplin og Grace Slick en gang var nokså enslige svaler, er rocken i dag full av kvinner som når ut til et stort publikum med kvalitetsmusikk uten at kjønn er noe poeng.

Det får vi oppleve når Anneli Drecker og Susanne Sundfør inntar Borggården og når Highasakite opptrer under Pstereo. De begivenhetene kan bli minst like interessante som gubbene på Byåsen.