Suksess-debutant: B. A. Paris har skrevet «Bak lukkede dører», en urealistisk bok om en mannlig psykopat og et kvinnelig offer. Vår anmelder kjedet seg mer enn en smule.

«De som likte Flink pike vil elske denne.» Eller: «Denne boka er 2016 sitt svar til Gone Girl. Så er det sagt.»

Førstnevnte sitat er fra en anmeldelse av «Enken», den andre er fra en anmeldelse av «Bak lukkede dører». Begge behørig gjengitt på de respektive bok-coverne. Og for ordens skyld; «Gone Girl» og «Flink pike» er samme bok, henholdsvis original- og norsk tittel på Gillian Flynns gjennombruddsthriller, som igjen ble en populær film; og som skapte en bølge bøker som har sørget for at female noir eier markedet som nordic noir hadde for noen år siden.

I fjor sommer kom «Piken på toget», nok en bra thriller med upålitelig kvinnelig forteller. Og så har de middelmådige bøkene i samme sjanger begynt å strømme på. Hvert forlag vil ha sin «Gone Girl», og bruker all sin pondus på å markedsføre dem i et tilsynelatende umettelig marked. Også sommeren er blitt krimtid, to norske krimbøker ligger på toppen av salgslistene, bare slått av softporno-slageren «Calendar Girl». Og hva skjer i høst? Jo, da kommer også en solid rekke utgivelser med etablerte krimforfattere.

Men nå altså, to britiske debutanter, begge utgitt i Norge denne uka, begge ferske og solide suksesser i hjemlandet – og egentlig ganske forskjellige bøker, med fellesnevneren at jeg-fortelleren er et kvinnelig offer – og at undertegnende som leser kjedet meg rått gjennom bøkene mens jeg tenkte at den obligatoriske twisten på slutten jammen må være god for å rettferdiggjøre at jeg har kastet bort så mye tid på så uinteressante romanfigurer og så slapp prosa.

Begge romaner har tålelig bra sluttpoeng; men ikke akkurat så bra at du får lyst til å lese om igjen. Som du i sin tid gjorde med Agatha Christies «Doktoren mister en pasient» («Death Of Roger Ackroyd»). Den originale, og geniale, krim med upålitelig forteller. Utgitt i 1926, altså for 90 år siden. Så sjangeren er altså ikke blodfersk).

Det sagt, det er ikke gitt at fortellerne i disse bøkene er upålitelige. Vitsen er at det må du spekulere på under lesning. Kan du stole på denne kvinnen?

Jean Taylor er enken til Glen Taylor – en mann som ble sterkt mistenkt, men ikke dømt for å ha bortført ei to år gammel jenta, som aldri ble funnet. Fiona Barton er en rutinert krimreporter, blant annet i Daily Mail, som har erfaring med ektefeller til menn dømt for sjokkerende voldshandlinger. Har de virkelig ikke ant hva deres mann har bedrevet. kan de ha vært så blinde?

I boka lar hun «Enken» selv fortelle, blandet med andre fortellerstemmer, en journalist, en etterforsker, offerets familie, med flere. I vekslingene mellom fortellerstemmer og forskjellige tidsplan avdekkes møysommelig hva som egentlig skjedde.

Det er greit gjennomført, slutten er neddempet logisk og vemodig; og romanprosjektet har et samfunnsengasjert aspekt. Taylor bestreber seg på en realistisk beskrivelse av et Storbritannia med store klasseskiller, en kynisk avisbransje, en marginalisert arbeiderklasse. Problemet er at hun nok er en bedre journalist enn forfatter; det blir for tydelig hvor hun vil, hun smører litt for tjukt på. De dumme blir for dumme, de kyniske, for kyniske – samtidig som fremdriften i boka er for dårlig. Historien blir for traust.

Traust kan du ikke beskylde B.A. Paris for å være. Hun peiser på med Englands vakreste og mest sympatiske advokat Jack Angel, som sørger for å få sette konemishandlere i fengsel, og selv utgjort det perfekte par med romanens jeg-person Grace. Jack er den første av hennes kjærester som tar med omsorgsansvar for hennes 17 år gamle søster med Downs Syndrom «på kjøpet». Men, ifølge Graces fortelling, hun formidler sin historie annethvert kapittel i nåtid og fortid, Jack viser seg å være er et monster. Han låser Grace inne i et bur, gir henne knapt mat og elsker å avstraffe henne – og når søsteren flytter inn i huset på sin 18-årsdag, skal hun følge

«Bak lukkede dører» er så banal og sjablongmessig at det smerter å gjengi innholdet. Men, slutten viser at det er en gjennomtenkt og god konstruksjon i bunn. Du får altså en slags belønning når du først har kommet så langt. Bare det at det er ingen grunn til å komme så langt.