- I all verden, skal de spille bak en plastduk, var det første jeg tenkte da tubaist Heida Mobeck og pianist Anja Lauvdal i duoen Skrap gikk på scenen sammen med en helt ny versjon av Trondhem Jazzorkester.
Plastduken foran scenen ble hengende foruroligende lenge, og hva som foregikk bak den, var vanskelig å få taket på. Vi så bare noen skygger og hørte tekstbrokker som tydeligvis dreide seg om forholdet mellom mennesket og naturen.
Da den endelig gikk opp, applauderte publikum, og en uvanlig verden åpenbarte seg. 14 musikere sto på scenen, over halvparten av dem var yngre kvinner. Vi så to tubaer, trekkspill, harpe og fele, og musikerne vi er vant til å se i Jazzorkestret, var ikke der.
Hva var dette for noe?
Jo, det var verket «Antropocen», utviklet av Mobeck og Lauvdal og framført ved siden av, eller på tvers av, alle sjangerbetegnelser. Det var støy, det var pene popmelodier, disko, jazz og litt av hvert.
Den timelange seansen ble like mye en happening eller en performance som en konsert. Den var dristig, idérik, nyskapende og var samtidig befriende lite selvhøytidelig. Slike stikkord har vi kunnet bruke om Jazzorkestret ved flere tidligere anledninger - men denne gangen var likevel alt annerledes.
De tradisjonelle beskrivelsene vi bruker i konsertanmeldelser, viser seg å passe dårlig når jeg skal forsøke å beskrive hva som skjedde. Flere av musikerne kunne vært trukket fram, men alle gikk inn i en større helhet, slik at enkeltprestasjonene spilte liten rolle.
Jeg kan likevel ikke la være å nevne trommeslager Hans Hulbækmo, saksofonistene Mette Rasmussen og Hanna Paulsberg og Rohey Taalahs stemmeprakt. Hennes soulvokal ga det hele en ekstra dimensjon.
Når vi får høre «Antropocen» om igjen, antakelig på plate om ikke lenge, blir det nok lettere å beskrive hva verket handler om. I konsertlokalet i kulturhuset Plassen forsto vi uansett at begivenheten dreide seg om vår egen tid, vårt forhold til naturen, som blir fjernere og fjernere, og vår omfavnelse av alt som er digitalt.
Kanskje var enkelte passasjer litt nølende, kanskje kunne de 14 på scenen slått seg enda mer løs og spilt med mer trøkk. Men dristigheten, annerledesheten, pågangsmotet og den komplette fordomsfriheten de la for dagen, gjør at slikt pirk blir helt uvesentlig.
Trondheim Jazzorkester er i stadig utvikling, og duoen i Skrap ga dem tirsdag kveld en ny kurs. Jeg håper begivenheten blir gjentatt fort, gjerne i Dokkhuset.
Anmeldt av TRYGVE LUNDEMO