Tirsdag kveld går inn i festivalhistorien i Molde. Sjelden eller aldri er publikum blitt tilbudt så mange konserter på skyhøyt internasjonalt nivå på så få timer.
Selveste Chick Corea slo an tonen i Bjørnsonhuset allerede tidlig på kveldingen. Han er en av jazzens aller største musikere i dag, har 22 Grammy-priser, er æresdoktor ved NTNU og har et så nært forhold til Trondheim Jazzorkester at han har invitert dem til å spille to konserter på den legendariske klubben Blue Note i forbindelse med 75-årsdagens hans i november.
Samarbeidet startet i Molde i 2000, da han spilte det som senere er blitt kalt «Mirakelkonserten» sammen med Jazzorkestret. Tirsdag kveld sto han på scenen med helt andre musikere, fire amerikanere som tilhører den desiderte eliten.
Corea åpnet seansen med å fotografere salen med mobiltelefonen, ønsket alle varmt velkommen, varmet opp og gikk rett på en streit jazzlåt. Europa-turnéen han er ute på, er en del av 75-årsfeiringen, og han går tilbake til jazzrøttene.
Corea har vært en stilskaper i flere sjangre, ikke minst innenfor jazzrock og fusion, men denne kvelden i Bjørnsonhuset var viet inspirasjonskilder som Charlie Parker og Dizzy Gilespie og be bop-en han var påvirket av i sin ungdom.
Det er en nytelse å oppleve så rutinerte musikere på scenen. Corea selv er slett ikke tynget av alderen, men spiller elektrisk piano og flygel som om instrumentene er en forlengelse av kroppen.
Bassist Christian McBride og trommeslager Marcus Gilmore er en nytelse av en rytmeseksjon, og trompetist Wallace Roney og saksofonist Kenny Garrett er mesterlige solister av den klassiske skolen.
I en tid da jazzen prisverdig nok utvikler seg i utallige retninger, gjør det godt av og til å bli minnet om hvor det hele kommer fra, om hvor røttene ligger. Det gjorde Corea og hans kompiser til gagns i Bjørnsonhuset.
For å rekke Trondheim Jazzorkester, måtte jeg forlate Corea i god tid før han var ferdig. Men hvis stemningskurven fortsatte å utvikle seg slik den gjorde den første knappe timen, fikk publikum en maktdemonstrasjon i hvordan streit jazz skal spilles. Så lenge jeg var der, var det ikke kjedelig et sekund, det tradisjonelle preget til tross.
Kvelden fortsatte med Trondheim Jazzorkester, Pat Metheny (en annen av jazzens aller største navn som også har vært festivalartist i Molde), Steamdome med Ola Kvernberg og fest i parken med de lokale heltene i Red Hot.
Publikum av alle avskygninger fikk sitt.
Anmeldt av Trygve Lundemo