I tre setninger har han oppsummert tiåret som han over 795 sider skildrer i sin nye, selvbiografiske roman «Verden som var min. Syttitallet». Det er andre bind i hans ambisiøse prosjekt som gjennom seks bøker tar for seg vår samtidshistorie fra 1960 og fram til i dag, sett gjennom Bjørnstads briller.
Det første bindet, Sekstitallet, kom i fjor og ble veldig godt mottatt både av kritikere og publikum. Den boka var for øvrig nøyaktig like lang som den nye om Syttitallet.
- Det er faktisk en ren tilfeldighet. Jeg skrev det jeg følte stoffet krevde, og først etterpå oppdaget jeg at bøkene ble like lange, kommenterer Bjørnstad som likevel «lover» at de neste ikke skal bli like lange.
- I hvert fall ikke lengre. Jeg tror 800 sider er grensen for hvor mye du kan påføre en leser.
Paus åpnet dørene
Som tenåring markerte Ketil Bjørnstad seg som pianovirtuos. Likevel var det ikke som musiker, men forfatter han debuterte i 1972, med diktsamlingen «Alene ut». Det gikk likevel bare ett år før LP-debuten med «Åpning» forelå, og da vi forlot 1970-tallet var Bjørnstad for lengst etablert som en av den yngre generasjonens mest sentrale kulturutøvere.
LES OGSÅ: Mer gull fra John Williams
I boka kommer dette til syne ved at den ene etter den andre kulturpersonligheten dukker opp, fra Alf Cranner og Jens Bjørneboe til Erik Bye og Lill Lindfors. Bare for å nevne noen. Over alle andre lyser uansett ett navn: Ole Paus.
- Paus var og er ekstremt viktig for meg. Det var han som tok meg inn i varmen og viste fram en helt ny verden. Det var også han som overbeviste meg om at det faktisk var mulig å sette ord til musikk. Ole fungerte veldig frigjørende, og historien om Ole er historien om et vennskap, fastslår Bjørnstad og tilføyer:
- Ole har en sterk personlighet av den typen som alltid tiltrekker seg oppmerksomheten i et rom. Selv er jeg litt sjenert og trives bedre som den usynlige betrakteren.
Sjokkert over utviklingen
I og med at det er sine erindringer han skriver, er persongalleriet stort og består både av navngitte og anonymiserte mennesker.
- Når du skriver selvbiografisk er det en balansegang med hensyn til hva du tar med og ei. Så langt har jeg ikke følt meg nødt til å drive med selvsensur, men jeg tror kanskje det kan bli en aktuell problemstilling i en av de kommende bøkene, kommenterer Bjørnstad. Han presiserer at alle som er omtalt med sitt riktige navn har gitt sitt samtykke. Mens de som har sagt nei har fått nye navn og litt omskrevne historier som skal gjøre det litt vanskeligere å identifisere dem.
LES OGSÅ: Liker du å mimre - se disse bildesakene om gamle Trondheim
- Litteraturen må ikke bli så brutal og selvgod at den ikke tar slike hensyn. Jeg har ikke lyst til å kritisere noen, men jeg er blitt sjokkert over hvordan den selvbiografiske, skjønnlitterære sjangeren har utviklet seg i en nådeløs retning hvor alt og alle utleveres. Det er en vanskelig og farlig sjanger, men også en med mange muligheter, fordi den kommer så tett innpå forfatteren at det skaper ekstra intensitet. Men selv om jeg utleverer meg selv i en slik bok, har jeg ingen rett til å utlevere andre på samme måte.
Rødhette og Bleken
Derfor er to av hans kjærester tidlig på 1970-tallet omtalt som henholdsvis Chriss og Rødhette (som for øvrig er trønder), mens hans samboer gjennom mange år bare heter «den andre». En av de som imidlertid framstår med fullt navn i Syttitallet er Håkon Bleken.
- Da jeg ringte ham svarte han straks ja, og da jeg spurte om det var ok at jeg lot han banne i boka sa han ja også til det – og la til «men du træng vel itj la mæ bann for my?», humrer Bjørnstad og uttrykker samtidig sin store beundring for den 87-årige kunstneren.
- Da jeg traff ham første gang var jeg bare 20 år. I tre timer snakket vi sammen, og å bli belært av Bleken om kunsthistorie den kvelden var en helt skjellsettende opplevelse! Dessuten føltes det bare så stort da han ga sitt ja til at vi kunne bruke en av hans kulltegninger på coveret til min første diktsamling «Alene ut».
Musikk og litteratur
Etter debuten i 1972 er det stort sett blitt i hvert fall en Bjørnstad-utgivelse av det ene eller andre slaget hvert år. Forfattermusikeren beskriver vekselbruket som nødvendig, men innrømmer at han slet de første årene. Ikke minst etter at forfatteren Finn Alnæs hadde sagt han var nødt til å velge. Hvis ikke, ville han aldri bli akseptert i det litterære miljøet.
- Alnæs opplevde selv at han ble knust av det etablerte litteraturmiljøets uvilje til å akseptere ham. Han advarte meg derfor for hva som kunne skje, og i mange år følte jeg problemstillingen på kroppen. Men for meg var det umulig å velge litteratur eller musikk. Jeg måtte ha begge deler, sier Bjørnstad.
Også nå, midt i «Verden som var min»-prosjektet, sysler han med et par andre ting ved siden av. Men det er skrivinga han for tida fokuserer på, forsikrer han.
- Jeg tør likevel ikke si noe om når Åttitallet kommer. Jeg vil ikke presse meg, men la boka få den tiden den trenger.
Av Leif Gjerstad, kultur@adresseavisen.no
