I min anmeldelse etter verdenspremieren i Cannes i mai, var jeg skuffet over Steven Spielbergs filmversjon av Roald Dahls barnebok «SVK. Siden har filmen gjort det overraskende dårlig på kio i USA og imponerende godt på kino i England. Kanskje fordi filmen har sterkere klangbunn, har blitt bedre mottatt og delvis utspiller seg i England, med dronningen i en viktig birolle.
I Norge lanseres «SVK» både i originalversjon og dubbet med 6-rtsgrense. Den første anbefales for alle som kan lese teksting. Til å være en dubbet film som kombinerer animasjon og skuespillere er den norske versjonen brukbar, selv om filmens beste prestasjon overskygges litt på norsk. Filmens beste kort er nemlig den formidable britiske skuespilleren Mark Rylance som Store Vennlige Kjempe. Han var det beste ved Spielbergs forrige film også, fjorårets «Bridge of Spies», som ga ham birolleoscar. Her får han fram humoren og varmen i skikkelsen. Kjempen er dessuten modellert etter hans sørgmodige, spesielle uttrykk, fysisk som verbalt.
Det er en del å bli imponert av gigantmøte i familiefilm mellom regissør Steven Spielberg, produsent Disney og Roald Dahls berømte barnebok fra 1982. Historien om det søvnløse 10-årige barnehjemsbarnet Sophie som en natt blir hentet til Kjempeland av Store Vennlige Kjempe bobler av fantasikraft. Med Steven Spielberg som regissør og til manus av nylig avdøde Melissa Mathieson, som skrev Spielbergs beste familiefilm «E.T.»(1982), er det grunn til å vente enda mer enn det filmversjonen byr på.
Effektbruken er massiv, for massiv til å bli helt levende, men både den ene snille og alle de fæle kjempene funker bra. Ruby Barnhill spiller den veslevoksne 10-åringen greit nok. Det eneste framskrittet fra Spielbergs forrige film er at hans faste komponist John Williams er tilbake etter kort fravær og sørger for at «SVK» låter som den skal. Skildringen av drømmefabrikken i Kjempeland og den merkelige boligen til SVK gir fine scener, men i løpet av sine knappe to timer går kombinasjonen av effekter, skuespillere og historie bare unntaksvis opp i høyere enhet.
Handlingen er lagt til 80-tallets England, med noen glossy scener med Dronningen, som burde gitt mer komisk uttelling. Det er fornøyelig at hun ringer Ronald og Boris for å advare om kjemper som spiser barn, men finalen hvor det britiske luftforsvaret prøver å rydde opp i verdenssituasjonen, er nesten like smakløs som de slemme kjempenes matvaner.
SVK ser ut som en gigantisk storebror av Reodor Felgen og framstår delvis slik også. I den norske versjonen blir det enda tydeligere ved at Per Skjølsvik som sist ga stemme til Felgen også tolker den vennlige kjempen. De uvennlige kjempene ser ut som britiske fotballsupporter-brødre av Shrek. Det er mer mørke, lys og sjarm i historien enn Spielberg helt klarer få ut, i en stor, glossy og litt for flat eventyrfilm for hele familien. Det er likevel mulig å glede seg over fortellerkloa til både Spielberg og Dahl underveis.
