Konsertopplevelser handler ofte om gjenkjennelse. Artister og band presenterer som regel en blanding av nyere sanger og noen av de mest kjente, i et show hvor graden av hvordan artisten får med og begeistrer publikum gjerne brukes som målestokk på hvor vellykket seansen var.

Sånn sett og hørt ble Olavsfestdagenes konsert med Mary Chapin Carpenter på Royal Garden en befriende annerledes, god konsert. Det var 58-åringens første opptreden i Norge. Til tross for at hun har solgt rundt 15 millioner plater og fått fem Grammy-priser, er hun relativt sett ukjent, ja underkjent, i Norge.

Les også anmeldelsen av Joan Baez i Nidarosdomen

I en gledelig velfylt kongresshall var det noen som jublet litt da et par av 90-tallslåtene hennes kom, men i det store og hele ble det en konsert hvor artist og publikum ble kjent underveis. For at det skal fungere, setter det store krav til så vel artist som publikum og scene/lydforhold. Alle disse leverte etter forholdene godt.

Musikalsk er det alt for trangt å plassere henne i en countryramme, selv om Grammy-prisene ligger der. Hennes siste plater og turnébandet bestående av tangentmann Jon Carroll og gitarist Johnny Duke Lippincott gjør at hun i dag framstår som en klassisk amerikansk singer-songwriter med en distinkt stemme både som sanger og låtskriver. Den musikalske spennvidden er ikke veldig stor. Om man ikke hører skikkelig kan materiale låte ganske likt, men det er nyansene på små flater som er Mary Chapin Carpenters fremste kvalitet.

Formatet piano, elgitar og akustisk gitar funket desidert best i midtempo-sanger og ballader. Et par mer rocka sanger som 90-tallsfavoritten «The Hard Way» skapte dynamikk i konserten, men de fleste av de gedigne høydepunktene kom med mer nedtonede sanger fra hennes nye plate, «The Things That We Are Made Of» som er hennes beste siden 90-tallet.

En flott, lavmælt og moden versjon av hennes vri på Lucinda Williams' «Passionate Kisses» var et tidlig høydepunkt i konserten, beskrevet som en perfekt sang av en låtskriver som burde vite hva hun snakker om. De tre beste sangene hun spilte fra sitt siste album er i omtrent samme liga. «Oh Rosetta» er skrevet som en slags bønn til Sister Rosetta Tharpe, «Note on a Windshield» er amerikansk novellekunst i sangformat, mens «Livingstone» til en avdød venn ble gjort alene med gitar.

Tre utsøkte eksempel på moden låtskriverkunst, framført med en intimitet over sang og framføring som fikk de nye sangene til å låte som gamle klassikere. Som ekstranummer var hennes feministiske countryperle «He thinks he'll keep her» fra 1992 en påminnelse om at hun hadde en annen brodd for drøyt 20 år siden. Likevel er det fristende å hevde at hun neppe har stukket dypere enn nå.