Få i publikum vil glemme intimkonserten med Patti Smith med det første. Holdt i det hele tatt noen øyekrokene totalt fuktfrie?
Tanken slo meg helt i starten av den første av to konserter med Patti Smith og hennes tremannsband i Vår frue kirke torsdag: Det er kanskje bare halve Patti vi får i dag. Bare den hyggelige, inderlige, gode og velmenende poeten som prater sjelfullt om fred, kjærlighet og forståelse. Ikke den ville dama som har rocken i beinmargen.
Det vil aldri bli noen ny meg
Det tok ikke veldig mange minuttene før jeg skjønte at det var ubegrunnet frykt. Sjamanen i henne kom frem under «Ghost Dance», sangen til støtte for hopi-indinarerne, som fortsatt var utsatt for grove overgrep fra storsamfunnet i 70-årene. Med intense armbevegelser og messende sang dro Patti oss inn i mystikken, før hun slo til for fullt i en massiv versjon av Princes «When Doves Cry» – der konsertens viktigste musikalske kraft, bassist og keyboardspiller Tony Shanahan delte vokalt ansvar.
En sommer med sterke kvinner
Fra da av var det ikke særlig tvil om at dette kom til å bli en konsert publikum vil huske lenge.
Patti Smith har det samme rufsete grå håret, og tilsynelatende den samme svarte dressjakka og slitte denimbuksa som alltid. Hun formidler sine tanker til publikum på en tilsynelatende henslengt og tilfeldig måte. Hun hoster, unnskylder seg, sier hun er allergisk, drukket en slurk vann, for hun tilføyer for sikkert skyld: Men ikke mot kirker.
Det er tydelig at hun liker seg i kirkerommet, tydelig at hun er bevisst på Olavsfestdagenes verdier i det hun formidler. Første låt ble dedisert til kirkebyggerne, kirkegjengerne og misjonærer. Andre låter til foreldre til unge mennesker som drar ut i verden og dør for en viktig sak, eller de som døde av AIDS. – Vi har et ansvar alle for å holde oss sunne og leve lenge, ytret Patti.
Han fikk superstjernene til å slappe av
Hun starter snilt og hyggelig, men uten at du merker øker hun intensiteten litt etter litt; og plutselig står hun der midt under den Velvet Underground-monotone «Beneath the Southern Cross», som utarter til intens, hard rock i samspill mellom en dominerende bass og en mer leken lyrisk gitar. Var det også The Beatles' «Within You Without You» vi hørte der inne i kaoset?
Dronning av sorg og svart kaffe
Så dro hun det hele ned, introduserte bandet – blant annet sønnen Jackson Smith på gitar, sa at sønnen elsker Norge enda mer enn henne, og så dediserte hun like godt «Can't Help Falling In Love» til landet vårt. Kanskje i overkant sleipt det, og Patti er kanskje mye, men Elvis er hun ikke. Skulle gjerne ha byttet ut denne med Lou Reeds «Perfect Day» som hun har fremført ofte ellers på denne turneen.
Men så ble det «Pissing in A River» og alt var tilgitt. Det endte som det måtte, med «Because The Night», og ruvende allsang i en stappfull kirke.
Det ble noe annet enn en vanlig konsert med Patti Smith Group, men det var jo også det det skulle være. Patti Smith er en sterk motivator, en ydmyk spirituell kraft som laget en konsert som forente kirken som arena for meditasjon med rockens sosialt samlende kraft.
Fra spøk til lidelse ved korset
Det var rart å tumle ut i dagslys og matfestival etter dette, med Because the night belongs to lovers rungende i bakhodet, men det refrenget klarte neppe mange å riste bort på noen timer. Ikke gliset i ansiktet eller tårene i øyekroken heller.
Dette fremførte Patti på den første konserten torsdag:
1. Wing
2. The 70's gonna be our decade, he said – resitasjon fra selvbiografien «Just Kids»
3. Dancing Barefoot
4. Grateful
5. Ghost Dance
6. When Doves Cry
7. Paths That Cross
8. Brevet til Robert – fra «Just Kids»
9. Beneath The Southern Cross
10. I Can't Help Falling In Love With You
11. Pissing In A River
12. Peaceable Kingdom / liten snutt av People Have The The Power
«Ekstranummer»:
13. Because The Night
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.