Det er en kontrast til Nicolai Houms forrige roman, dette her. Der «De håpefulle» var en storslått, episk slektskrønike i Jonathan Franzens ånd, er «Jane Ashlands gradvise forsvinning» en langt strammere roman – og slankere, kun 175 sider. Men se om ikke Houm får sagt minst like mye i denne historien.
Bjørnstads begjær og ambisjoner
Vi møter Jane Ashland først på en flytur til Norge, og vi aner ganske raskt at dette er en kvinne med en tung bagasje; drikkemønsteret, måten hun søker nærhet til sidemannen, hennes haltende kommunikasjon. Hun har fjerne slektninger i Norge, og er på vei for å besøke disse – en typisk, norsk kjernefamilie; to ganske vellykkede foreldre og to ganske vellykkede barn. Men oppholdet hos dem skjærer seg raskt, og hun tar kontakt med sidemannen fra flyet, en zoolog ved navn Ulf, og Jane blir med ham til Dovre for å se etter moskus.
Romanen er svært godt fortalt, Houm porsjonerer ut hendelser fra Janes liv med stø hånd – vi aner at hun har opplevd noe fryktelig, vi vet ikke hva, men Houms skriveferdigheter skaper en stigende spenningskurve, ikke ulikt den vi kan finne i en god thriller.
Og selv om innholdet på mange måter er trist, har forfatteren heldigvis ikke mistet sitt humoristiske skråblikk. Boka er full av treffsikre og morsomme observasjoner, som denne: «Dombås så ut som en blanding av et administrativt senter i Alaska og et turistmarked.»
Mer gull fra Williams
For Jane er møtet med Norge på mange måter et sjokk, og Houm viser et våkent blikk for vårt velferdssamfunn, og harselerer lett med stressede superforeldre som skal strekke til i alle retninger, barn som skal gjetes og følges til alskens fritidsaktiviteter. Og når Jane følger familiens datter, Camilla på trening i rytmisk sportsgymnastikk, gjør hun seg følgende observasjon av mødrene som er til stede: «Alle hadde høye støvler med snøring og ansikter som vitnet om utstrakt egenpleie.» Jo da. Houm har levert igjen.
Anmeldt av
ØRJAN GREIFF JOHNSEN