Det er mange fordeler forbundet med å være et par. Samfunnet er lagt til rette for par eller tosomhet, ikke minst økonomisk, enten man skal kjøpe bolig eller dra på ferie. «The Lobster» er et slags romantisk, tragikomisk sci-fi-drama hvor samfunnets dyrking av tosomhet er skrudd til mange hakk. Til det absurde, men samtidig med vidd og raffinement som gjør filmen til en syrlig kommentar til vår tids dyrking av par og kjernefamilie.
Den første engelskspråklige filmen til Yorgos Lanthimos er omtrent like rar, grotesk og egenartet som hans greske filmer, hvorav «Dogtooth»(2009) ga fortjent internasjonalt gjennombrudd og Oscar-nominasjon. «The Lobster» fikk jurypris, men også litt blandede reaksjoner ved verdenspremieren i Cannes i fjor. Filmer som fra første scene vender seg bort fra realismen, deler gjerne kritikere og publikum. Dessuten skal det sies at siste halvdel av filmen ikke er like original og god som den første.
Stort bedre urealistisk og besnærende filmfortelling i stort format er det likevel ikke opplagt at vi får se på kino i år. Bare oppspillet, hvor Colin Farrell som fersk enkemann ankommer et slags hotell hvor single får 44 dager på seg til å finne en partner, er verdt filmen. Prøvetiden forlenges hvis man skyter lovløse single i skogen. Hvis de ikke finner partner til par i løper av oppholdet, blir de enslige transformert til dyr etter eget ønske. Vår mann velger hummer.
En av de største prestasjonene i «The Lobster» er Colin Farrells hovedrolle. Iren har spilt i enkelte gode filmer, men sjelden bidratt til å løfte dem, med litt krampaktig macho stil som vanligste modus. Her spiller han en forsiktig, smålubben mann i slutten av 40-åra som sliter på kjønnsmarkedet når det står om livet, men til gjengjeld forelsker seg når det egentlig er for sent. Scenene hvor han med en viss falskhet prøver å spille venn og partneremne er det beste han har gjort på film.
Lanthimos faste fotograf Thimios Bakatakis, som også fotograferte Eskil Vogts «Blind», spiller sammen med klassisk kammermusikk eminent opp mot historien, med tone og stil som løfter helheten. Et særdeles velvalgt skuespillerensemble, fra britiske Olivia Coleman («Broadchurch») og Ben Whishaw («James Bond») til franske Léa Seydoux («Blå er den varmeste fargen») og en lespende John C. Reilly(«Magnolia»), gir godt liv til den underlige historien.
Det er ikke ofte filmer for voksne prøver å skape et egent univers, hinsides tradisjonell realisme, og med det lykkes bedre i å speile vår tid enn mer virkelighetsnære filmer. «The Lobster» er litt ujevn, men den har uforlignelige scener og et lekent, musikalsk filmblikk. Den spiller ikke bare på kjølig distanse. Som da en kvinne siste kveld som menneske får et ønske oppfylt. Advart mot å ta samleie eller en tur, som hun kan gjøre som dyr også, forteller hun at hun vil se om igjen filmen «Stand By Me» med River Phoenix. Et strålende valg, med en film som har blitt stående. Det blir nok «The Lobster» også.
