Denne uka er det verdenspremiere på den nye komedien til mannen som ga oss «The Hangover»-filmene, Todd Phillips. Det er mulig å finne noen fellestrekk, om man leter, som Bradley Cooper i en liten, men god birolle som våpenhandler, et par scener fra Las Vegas på våpenmesse, samt miljø minst like macho som menn i utdrikningslag: Våpenbransjen.
Hovedsaken er imidlertid en totalt annerledes film enn bakruskomediene. Selv om det er vanskelig å tro, er «War Dogs» basert på fersk virkelighet og en skandale i amerikansk våpenvirksomhet. Filmen er delvis basert på journalist Guy Lawsons artikkel i Rolling Stone Magazine i 2011, kalt «The Stoner Arms Dealers» med undertittel: «Hvordan to amerikanske ungdommer ble store våpenhandlere». Lawson ga i fjor ut dokumentarboka «The Arms And The Dudes» om saken.
På godt og ondt speiler «War Dogs» et par nyere trekk ved amerikansk film. Som fjorårets briljante komedie «The Big Short» om finanskrisen, prøver den å lage aktuell, bred underholdning av ganske komplisert, papirtung sak. I dette tilfelle nye anbudsregler for det amerikanske forsvaret, etter at det ble avslørt at venner og bekjente av tidligere visepresident Dick Cheney tjente stort på forsvarskontrakter under Irak-krigen.
«War Dogs» er på langt nær like gjennomført og raffinert som «The Big Short», men den forklarer med skrekkblandet fryd hvordan to doprøykende kompiser i første omgang tjener små millioner på å lete etter og vinne små anbudskontrakter med det amerikanske forsvaret. Krig handler i stor grad om økonomi, er en av læresetningene filmen banker inn med en viss kraft.
Et påfallende trekk ved amerikanske prisvinnerfilmer de siste åra, er at mange av de mest imponerende skuespillerprestasjonene har vært av importerte europeiske skuespillere. Her møter vi to av de mest lovende yngre amerikanske skuespillerne, dobbelt Oscar-nominerte Jonah Hill («Wolf Of Wall Street» og «Moneyball») og Miles Teller, som burde vært Oscar-nominert for «Whiplash».
En av svakhetene ved «War Dogs» er at det ser ut som skuespillere og film prøver for hardt å levere prisvinnerspill. Det hjelper ikke at handlingen og Jonah Hills prestasjon er innrammet av en plakat med Al Pacino i «Scarface», tilsatt noen av eksesser fra Scorseses «The Wolf Of Wall Street». Et lydspor pumpet full av ikoniske rockklassikere forsterker inntrykket av at filmen flekser så mye og så ofte med musklene, at det skygger over for det sterkeste og mest originale kortet den har: historien.
Den største og mest utrolige historien, om hvordan ungguttene formidlet billig kinesisk ammunisjon fra Albania til det amerikanske forsvaret i Afghanistan, i en kontrakt verdt 300 millioner dollar, hadde fortjent en bedre film og skarpere manus. Selv som ujevn, ganske middels film, er «War Dogs» fascinerende. Framstillingen av «guttenes» historie som et slags gründer-eventyr, hvor tabben var at de ble for grådige og ble avslørt, kan diskuteres, men det er den mest typiske framstilling av vekst og fall i amerikansk film. Som regel med mer interessante personer enn de som presenteres her.
