Hun blir litt bedre for hver gang jeg ser henne på scenen, den utflyttede trondheimsjenta Ariadne «Ary» Loinsworth. Fra et svært lovende utgangspunkt ser hun ut til å ta hver utfordring med økt selvtillit, økt autoritet og en selvfølgelighet som langt overskrider det en kan forvente av noen som bare har én offisielt utgitt låt.

En løfterik opptreden under vinterens Trondheim Calling, og en Telenor-reklame der hun er hovedperson på høy rotasjon gjennom hele sommeren, til tross – det er første gang hun spiller for et stort publikum i Trondheim. Det blir helt sikkert ikke den siste.

-Jeg var så redd før jeg gikk på scenen, sier Ary, og forklarer det med at det plutselig har gått opp for henne at nå skal alle mene noe om henne og hva hun gjør. Det tror jeg hun kan ta med knusende ro, og hun virket da også oppriktig rørt over mottakelsen hun fikk som nest siste artist ut på Pstereos nest største scene.

Det er mye som skiller Ary positivt fra sine mange kolleger innen elektropop. Aller mest en tydelig personlighet – både som vokalist, låtskriver og ikke minst gjennom et naturlig og ganske unikt scenetekke. Som mangeårig konsertgjenger blir en jo blasert og kynisk i møte med det meste av publikumsfrieri, men med Ary blir det bare hjertelig, fint og ekte i stedet for innøvd og overfladisk.

Låtene hennes har egenart og er uforutsigbare, på godt og ørlite vondt. Skiftene i musikken er mange og stemningene får sjelden sette seg, noe som gjør at låtene ikke nødvendigvis framstår så direkte og umiddelbare som man kunne ønsket, i alle fall på konsert og ved første møte. På godt fordi musikken, del for del, er uhyre interessante og mer kompleks enn den kan virke på overflaten. Ary har åpenbart vært en musikalsk svamp som i oppveksten har sugd til seg inspirasjon fra en rekke sjanger. Vi hører jazzfraseringer, soul-ornamentikk, folkemusikalske vendinger og hiphop-rytmikk blandet inn i det elektroniske uttrykket og varmer det opp.

«If this is the beginning, where does it end», spør hun i en av låtene. Det vet ingen av oss, men det bør være et godt stykke opp og fram. Det er fortsatt mange småting her og der som forteller at hun ikke er ferdig utviklet som artist. Heldigvis, for mye av det som gjør henne bra er nettopp dette duggfriske preget, følelsen man oppnår når alt fortsatt oppleves for første gang og ikke kan gjenskapes. Om fem år og 100 konserter vil uttrykket være enda mer fullstendig, låtene sikkert enda bedre.

Men vi så henne nå, i det lille, magiske øyeblikket da vi ble ordentlig kjent med Ary og begge skjønte at det vil kunne bli et langt vennskap.

Anmeldt av VEGARD ENLID