Ikke hør på dem som prøver å tegne et bilde av Veronica Maggio som en lettvekter.
Hun gjør riktignok skinnende, uanstrengt og livsbejaende popmusikken av typen svenskene kan bedre enn noen andre. Fra 60-tallsretroen på debuten til en mer tidløs popvariant på sine tre siste album, hele tiden med en sjarmerende friskhet som kan misforstås som overfladisk.
Les alle sakene fra Pstereo-festivalen her
Men tekstene hennes løfter henne til en artist å bry seg med og om – utover øyeblikkets tilfredsstillelse.
Maggios tekster gir inntrykk av å være hentet fra et sted nær selve kjernen. Tablåer fra fest-, kjærlighets- og uteliv som er langt fra unike, men med et sjeldent blikk for detaljer og en følsomhet for de små tingene som bygger oss opp og river oss ned. Det handler om sårbarhet og styrke. Om hjertene, som banker like hardt som de brister. Om tristessen som er ekstasens følgesvenn og alltid ligger på lur, i livet som i den beste popmusikken.
Alt stemmer riktignok ikke 100 prosent fra første stund på Marinen. Maggio selv virker å ha visse stemmeproblemer og jukser på de høyeste tonene. Bandet klarer ikke helt å spille sangene med den lettheten de krever for å sprette ut av høyttalerne, og lyden er ikke helt balansert. «Dom sa!», den mest renskårne poplåten på hennes siste album, sitter ikke helt som jeg skulle ønsket. Selv «Mitt hjärta blöder» – en av de fineste, sanneste og mest rørende sangene som er laget om hva som tennes og slukkes i oss når lysene slås på ved klubbens stengetid – blir litt smålåten.
Men så starter opphentingen, de henter seg ordentlig inn på den i utgangspunktet noe mer anonyme «Verkligheten», og fra og med «Dallas» og ut blir konserten den perfekte popkonserten jeg hadde håpet den skulle bli.
Jeg savner kanskje både selvpiskende «Hädanefter», køståer-hymnen «Trädgården en fredag» og ikke minst gåsehudballaden «Storma tills vi dör» fra det siste albumet. Men «vad spelar det för jävla roll», når vi i stedet får en versjon og «Ayahuasca» som langt overgår albumversjonen. Og ikke minst en fullkomment intens versjon av «Sergels torg», en av de beste popsangene fra Norden de siste årene. Et prakteksempel på Maggios evne til å kombinere det vonde med det ekstatiske, reder grunnen for «Jag kommer» – som selvsagt får Marinen til å eksplodere.
«Är född med trubbel i mitt blod», synger hun på avsluttende «Den första är alltid gratis», tittellåt og en av de beste fra årets album. Det skal vi være glade for, resultatet var tilnærmet komplett pop(u)lykke – til slutt.
Anmeldt av VEGARD ENLID