Det har gått noen år siden sist vi møtte medlemmene i familien Neshov. Når vi nå møter dem igjen lever Erlend fortsatt med sin Krumme i København, i en boble av ny lykke med tre små unger i sitt velmøblerte hjem. I Trondheim holder begravelsesagenten Margido koken med trygge rutiner, og farfar vel parkert på gamle-hjemmet.
Den eneste som ikke er landet så langt er odelsjenta Torunn, og det er vel også hun som er grunnen til at det har blitt en bok til i serien. Av hele hurven er Torunn den kanskje mest interessante karakteren, i hvert fall den klart mest uberegnelige, og da siste bok sluttet var hun ikke på noe bra sted. Når handlingen plukkes opp befinner hun seg fortsatt i samboerskap med den aksje-handlende hundekjøreren sin, uten noe meningsfullt å fylle dagene med.
Ragde er en veldig konkret forteller, som ikke jobber med tvetydigheter eller undertekst i vanlig forstand. En samtale om krystallfigurer er en samtale om krystallfigurer, og ikke om livets sårbarhet. For svingende. Men noen av livets håndfaste detaljer er med på å uttrykke hvem karakterene er, og denne gangen dreier mye seg omkring matstellet.
Ragde skriver inn vaffelrøre, leverpostei og ferdig pizzabunn så man rent får vann i munnen. Mellom Erlend og Krummes livsbejaende, men dog så snobbete kostvaner, og Margidos rest-riktive linje med maks én pyntet skive i hver matpakke, ligger det en hel verden av motsetninger. Og imellom disse står altså Torunn. Hun lager ikke mye mat, men det hun lager gjør hun virkelig godt.
Da hun hadde sin krasjlanding i «Ligge i grønne enger» var det ikke så lett å forstå hva som vippet henne så fullstendig av pinnen. Var det den harde jobbinga i grisefjøset som gjorde det? Mon tro om det var den flotte avløseren hun flyktet fra? Eller var det noe vi ikke visste om forhistorien hennes? Boka sluttet uten at disse spørsmålene ble helt ut besvart for leserne.
Ragde er på sitt beste i skildringen av ulykkelige karakterer, idet hun trenger inn i det ulekre og mismodige er det som om hun setter inn et annet gir. Så når Torunn rister av seg støvet for å reise seg igjen flyter prosaen på en litt annen måte enn det gjør med Erlend og Margido. Den dramatikken som finnes henter forfatteren ut av det hverdags-lige, og det som har ligget over Torunn blir til å begripe.
Av temperament er forfatteren Ragde ikke raljerende eller insisterende, det vi forstår hun misliker legger hun fram på en litt resignert måte, så det liksom blir opp til leseren selv å gjøre seg opp en mening. Men under aner vi et lett konservativt verdenssyn, hvor glemte dyder som arbeidsomhet og sparsommelighet holdes høyt i aktelse.
For i all sin snålhet er familien Neshov på hver sine vis idealmennesker. De sparer ikke i hedgefond, og de tjener til sitt brød i sin eget ansikts sved.
«Alltid tilgivelse» bør leses i sammenheng med de øvrige bøkene i serien, da den ikke vil gi så mye mening for noen som ikke er oppdatert i dette universet fra før. Mens de to første bøkene i serien balanserte mellom de svært ulike hovedpersonene, og laget en forventning om at noe vidunderlig kunne skje, har luften gått ut av ballongen her. Romanen er et solid bidrag til serien om Neshovfamilien, som avslutning fungerer den bedre enn «Ligge i grønne enger».
Anmeldt av MARIA ÅROLILJA RØ
