I enkelte store øyeblikk på Marinen torsdag kveld, var Sigur Rós akkurat der. Mirakuløst bra i et særegent grenseland mellom en rockekonsert og en kunstinstallasjon.

Publikum, gressmatta på marinen og deler av Nidelven stille og vakker lå badet i et gigantisk lysshow og ble nær druknet i en lydkulisse som startet dvelende melankolsk, jobbet seg opp mot et høyenergisk crescendo for så å starte på scratch igjen, og bygge seg mot nye crescendo.

Sigur Rós har sine triks etter 20 år på veien, og de har sine låter – 17 år etter gjennombruddet med albumet «Ágætis byrjun». De spilte låter spesielt fra den, «( )» og det siste albumet «Kveikur». Skjønt låter, egentlig handler postrockbandet Sigur Rós mer om atmosfære og dynamikk, og det føles underordnet om det er «Starálfur» eller «Ný Batterí» de spiller der og da, og jeg må innrømme at jeg har vansker med å skille dem fra hverandre. Men jeg er ganske sikker på at de avsluttet med «Popplagið» – fra mitt personlige favorittalbum «( )», og det var mektig flott, både i den stillfarne oppbyggingen og i den triumferende avslutningen.

Jón Þór Birgisson er et fenomen, med sin karakteristiske falsett og sin like karakteristiske måte å spille elgitar med bue er han selve lyden av Sigur Rós. Men det er først når han får frem temperamentet sitt og får i gang trommelsager Orri Páll Dýrason og bassist Kjartan Sveinsson at det blir ordentlig moro (om en kan bruke et slikt ord om et så melankolsk band). Sigur Rós er en forrykende powertrio, og på denne turneen er heldigvis den mest muzak-orienterte delen av bandets repertoar tonet ned. Men jeg kunne gjerne fått enda mer power, jeg kunne ønsket at trioen hadde beholdt intensiteten litt lenger i gangen.

Men det er noe med det å gjenskape energien og vitaliteten som var med på å gjøre bandet til en særegen musikalsk kraft, gang på gang gjennom 20 år. Og det er noe med at det som utgangspunktet var grensesprengende kan ende opp som en musikalsk formel. Det skjedde med flere progrockband rundt 1975, og det skjer med noen av de større postrockbandene nå. Færre musikalske påfunn, større produksjoner. Større scene, flere effekter.

Heldigvis er ikke den visuelle innpakningen Sigur Rós kler musikken sin med uten innhold, heldigvis viser de måtehold. Effekten med å spille bak sceneteppet i de første låtene fungerte fint, spesielt etter teppefall og påfølgende musikalsk forløsning. Og visst var det flott rundt Marinen, spesielt når den var badet i blått lys like før midnatt natt til fredag.

Men høydepunktene mine var musikalske, kanskje var det litt færre av dem enn jeg hadde håpet – men de som var der vil bli husket.