Å være dagens første band ut ved middagstider på festival er en blytung jobb for de aller fleste. Enda mer på dag tre, da kondisen hos de fleste har fått seg en knekk og tenningsnivået er lavt.
Det var disse forutsetningene Band of Gold måtte kjempe mot i ettermiddagssola på Marinen.
Les alle sakene fra Pstereofestivalen her
Bandet, hvis kjerne består av Nina Elisabeth Mortvedt og bassist Nikolai Hængsle Eilertsen, ga ut fjorårets etter min mening beste norske album. Debuten ble også det første norske albumet som ble tildelt Nordic Music Prize tidligere i vinter.
LES INTERVJU: Gyllen frihetspop
Plata må være noe av den best produserte og arrangerte popmusikken fra Norge noensinne, den har et vell av smellvakre og utsøkte detaljer og lynende smarte musikalske lån, samt et uttrykk som både kan minne om california-folk og vestkystpop, med glimt av alt fra Fleetwood Mac, via Abba til Prince, i miksen.
På Øya stilte de med både blåsere og Motorpsychos Snah, til Pstereo kom de som kvartett. Allerede der gjør de det litt vanskeligere for seg selv. Ikke all musikk låter bedre nedstrippet, i alle fall ikke den som lener seg så hardt mot sirlige detaljer og bredde i lydbildet.
"No Way Around" og "Wishes" er riktignok en flott åpning, og det står ikke på evnen. Eilertsen er og blir en av landets aller beste bassister, han og trommis Olaf Olsen har hundrevis av konserter sammen i Bigbang og telepatisk kontakt. Da er det litt mer nøling og rusk på høyre side mellom Mortvedt og gitarist/keyboardist Peter Estdahl. Særlig når bandet legger ut på de funky låtene "Gush" og senere "But in the Movie Baby", blir det hakket mer ellevilt og snurrig enn de helt klarer å bære, og i alle fall nok trommer og cowbell. Åpningskonsertens obligatoriske tekniske smårusk fører også til pauser som bryter dramaturgien og momentet.
Mortvedts stemme kler også de lange, rolige strekkene bedre. "Surface Me", med det frekke "In the Court of the Crimson King"-gitarlinjelånet er et løft, og til slutt får vi heldigvis kanskje aller beste låt, "Parade". Da Mortvedt uanstrengt når den høyeste tonen, reiser hvert bidige hår på kroppen seg. Bandet nailer låten fullstendig, og beviser der og da at de burde ha fått en mer takknemlig plass på programmet.
En fenomenal slutt på en ujevn konsert, der bandet må ta litt - men omstendighetene mesteparten - av skylda.
Anmeldt av VEGARD ENLID