Selv om dette er tredje gangen Highasakite spiller på festivalen, er det vanskelig å tenke seg en mer naturlig headliner. Første gangen hadde de så vidt rukket å debutere, for to år siden hadde de akkurat gitt ut et av årets aller beste norske popalbum, «Silent Treatment», og var kanskje selv litt overrumplet av suksessen. Siden den gang har de turnert verden rundt flere ganger, de har gitt ut en ambisiøs tredjeplate, «Camp Echo», og de har i det hele tatt vokst helt enormt som band og som scenepersonligheter.
Når de i tillegg er på hjemmebane, i byen der popeventyret startet – klart det blir bra da!
Med en scene badet i rødt lys setter Highasakite tonen med anslaget fra «Camp Echo», «My Name Is Liar», før de fortsetter med «My Mind Is A Bad Neighborhood» fra samme album. Lydbildet er synthtungt og bærer et visst preg av å være delvis ferdig programmert. Likevel fremstår musikken som organisk og levende. Ikke minst fordi mange av låtene får en vri fra originalen. Som den nydelige avslutningen på «Hiroshima», eller groovet på «Leaving No Traces» som forenkles en hel del i forhold til plateversjonen.
Ingrid Helene Håvik har alltid sunget som en gudinne, men det er fint å se hvor trygg hun er blitt som frontfigur. Sist vi så henne på samme scene, gjemte hun seg bak et digert synthrigg. Nå står hun fremst og danser, samtidig som hun har denne vanvittige presise fraseringen på melodiene.
Det er nettopp vokalprestasjonene til Håvik som bærer konserten gjennom de roligere etappene av konserten. Låter som «Heavenly Father» og «God Don’t Leave Me» kunne fort blitt hvileskjær der publikum falt av og mistet interessen – i stedet blir det to av høydepunktene, der man bare blir stående og måpe over hvor vakkert det er, og hårene på kroppen reiser seg opptil flere ganger.
Bandets to siste singler, «Someone Who’ll Get It» og «Golden Ticket», treffer oss med full styrke, for anledningen toppet med pyro- og røykeffekter og raketter som skytes ut fra scenen. Publikum svarer med allsang og spredt dansing rundt om på festivalområdet.
Konserten kulminerer selvsagt i bandets største hit så langt, «Since Last Wednesday», og da koker det så å si på hele Marinen.
I det klokken nærmer seg midnatt får vi «Lover, Where Do You Live» som et nydelig ekstranummer, i det som har vært en konsert jeg virkelig ikke kunne tenkt meg å ha vært foruten.
Anmeldt av KAI KRISTIANSEN
