For ved å tro på seg selv, våge seg ut i ukjente farvann, gripe tilfeldighetene og følge sitt indre kompass, opplever man framdrift her i livet. Trygghet, vennskap og kjærlighet inkludert.
Livsvisdommen gjelder ikke bare den strømlinjeformede perfekte, men også for oss som basker med et handikap eller to. Eksempelvis hvis du er en hvithval som ikke lenger evner å ekkolokalisere.
Eller er en fisk uten husk. Sånn som Dory, blåfisken som spiller hovedrollen i «Oppdrag Dory», Pixar Disneys oppfølgerfilm til kjempesuksessen «Oppdrag Nemo» (2003). Mens den første filmen handlet om klovnfisken Marlins jakt på sønnen Nemo som er forsvunnet, tar oppfølgeren for seg Dory, Marlins svimete venninne som sliter seriøst med korttidsminnet.
Les også anmeldelsen av «SVK», «Fin kjempe. grei film»
Som nusselig, storøyd yngel blir Dory en dag tatt av den uhyggelige understrømmen og kommer bort fra foreldrenes trygge favn. Historien tar for seg hennes jakt for å finne tilbake til mamma og pappa, men det er ikke gjort i en håndvending enn så lenge man bokstavelig talt har gullfiskhukommelse. En slik diagnose går dessuten på selvfølelsen løs. Men med gode venner (Nemo og Marlin), dårlig impulskontroll og et freidig mot tar Dory likevel fatt på reisen mot California-kysten. Det blir actionfylt så vannet skvetter når trioen havner i et akvarium/rehabiliteringssenter for fisk og sjødyr med ymse skavanker. Senteret er en farefull verden, og Dory og co. ser fiskedøden i hvitøyet stadig vekk.
I 3D-versjon er «Oppdrag Dory» en aldeles nydelig og lekker animasjonsfilm med finurlige detaljer. Vi snakker tredimensjonal perfeksjon der du nærmest kjenner både dusjen av sjøsprøyt og den kvasse haikjeften. Historien er ikke veldig original, men søt og underholdende. Både barn og voksne kan identifisere seg med Dorys ensomhet der hun virrer alene rundt i det store, ukjente blå. Og alle kan vi lære på beste amerikanske vis av heltinnen: Hun er en virkelig «doer» – hun bare gjør det.
Dory er heldigvis ingen bedårende disneyprinsesse med kyssemunn og dådyrøyne. Hun er som oss, helt vanlig med sine styrker og svakheter. Kul, ja nærmest litt androgyn. (I den amerikanske originalversjonen er det for øvrig den lesbiske talkshowvertinnen Ellen DeGeneres stemme som gir liv til Dory).
De artige og munnrappe dialogene à la «Istid»-filmene uteblir, men «Oppdrag Dory» er absolutt en vellykket oppfølger som barn kommer til å elske.
Anmeldt av KARI HOVDE
