- Det er ofte noe umenneskelig ved store kunstnere, sier den amerikanske forfatteren som har vært på besøk hos venner i Trondheim de siste dagene.
I kofferten har hun romanen «Avdeling for grublerier». Den blir oversatt til tolv språk, får glimrende anmeldelser i en rekke land og er hennes store gjennombrudd som forfatter. The New York Times mente den var en av årets ti beste romaner da den ble utgitt i USA i 2014. Fredag kveld blir det forfattermøte med Offill på Trondheim folkebibliotek.
Bokas hovedperson er en ung kvinne som bestemmer seg for å bli et «kunstmonster». Hun ville leve for å skrive og skyve alle andre hensyn og behov til side.
LES OGSÅ: Det blir en heftig trøndersk bokhøst.
Fanget av et annet liv
Likevel blir hun fanget av en helt annen type livsførsel. Hun forelsker seg, blir gravid, får ei datter, havner i et tradisjonelt familieliv og begynner å undervise på universitetet.
- Hun blir ikke det «kunstmonsteret» hun hadde tenkt. Men det er ikke sikkert hun blir mindre lykkelig av den grunn. Mange av dem som har skapt den største kunsten i verden har ofte hatt problematiske liv. Mange har vært ensomme. Når poenget med å oppleve noe, blir å skrive om det, er du ikke fullt ut til stede i verden. Når du får barn, derimot, blir du trukket inn i mange opplevelser gjennom dem, sier Jenny Offill.
Leker med selvbiografien
Hun har selv levd et liv som likner på det hovedpersonen forteller om, men boka er ingen selvbiografi.
- Jeg bruker mange egne erfaringer, men mye er diktet opp. Jeg synes det er morsomt å leke med den selvbiografiske sjangeren, men leserne kan ikke vite hva som er mine egne opplevelser og hva som er fiksjon.
Offill forteller ikke historien fra A til Å, men gjennom hovedpersonens korte, tilsynelatende svært springende betraktninger om alle mulige temaer. Ved siden av skildringer av helt hverdagslige gjøremål leser vi om insekter, fugler og trær, om greske filosofer, om en mann som nesten blir astronaut.
Bekymret for barna hele livet
- Jeg tror hjernen vår fungerer på denne måten. Mens vi holder på med ett gjøremål, kan vi plutselig begynne å tenke på noe helt annet. Det kan virke som om det ikke er noen sammenheng mellom det vi gjør og det vi tenker, men som regel finnes det en eller annen forbindelse, sier Offill.
Som alle foreldre er Offills hovedperson opptatt av farer som truer barnet. Hun spør mannen sin om de noen gang skal slutte med å knytte nevene så knokene blir hvite av bekymring. - Kanskje slutter vi aldri med det, sier han.
- Jeg hadde ei bestemor som var bekymret for sine fire barn helt til hun døde. Da var hun 96 år gammel. Hun hadde opplevd mye og tok det meste med en stoisk ro, men bekymret var hun alltid. I USA sier vi at du aldri er lykkeligere enn det minst lykkelige av barna dine.
Må holde lyset levende
Samtidig er både Offill og hennes hovedperson klar over at foreldrerollen ikke bare innebærer konstant bekymring, men også store gleder:
- Alle barn er født med et eget lys i øynene. Vi foreldre har et ansvar for å holde lyset levende, for eksempel ved å la barna utforske vår merkelige verden. Noen klarer å beholde dette lyset hele livet, hos noen forsvinner det sakte, hos andre kan det dø helt ut og komme tilbake igjen, sier Jenny Offill.
