År: 1934

Stikkord: Nazismen i Tyskland

På ettersommeren 1934 innledet Sverre J. Herstad en serie med fyldige «Tysklandsbrev» i Adresseavisen etter en reise i landet. Over en hel side ga han et levende inntrykk av forholdene i Tyskland, ikke minst den store oppslutningen om Hitler som han var vitne til. I «Hitlers paradis» så han skremmende trekk, med Goebbels som slangen og Göring som løven.

Her kan du lese alle sakene fra Adresseavisens jubileumsserie

Et skuffet folk

Herstad fikk et klart inntrykk av at tyskerne «ønsket fred», men at de likevel forberedte seg på neste krig. Overalt så han oppslag om hvor nærmeste tilfluktsrom var å finne, og han merket misnøyen med den behandlingen Tyskland hadde fått etter 1. verdenskrig. «Nazismen – et skuffet folks politiske frembringelse,» skrev Herstad, som i sitt neste brev fremholdt at det var dumt å ønske Tysklands død og undergang «fordi om landets politiske ledelse ikke er efter våre egne hoder». Ifølge brevskriveren hadde Hitlers «storbedrift» vært å erobre gatene. En stor del av befolkningen var knyttet til lojale organisasjoner som hadde hvert sitt standardiserte antrekk. Dette var en måte å gjøre folk til statens redskap, mente Herstad.

Ild og glød

Begeistringen for Hitler hadde åpenbar vært stor i Adresseavisen ennå i 1933. I mai skrev redaktør Harald Torp: «Og det er best å holde op med løgnen om nazismen som arbeiderklassens fiende. Den som setter arbeidet som nær sagt eneste post på sitt program er ingen fiende av arbeiderklassen.» Han anbefalte folk som «kan litt tysk» om å høre på Tyskland på radioen. «De vil neppe undgå å bli grepet av den ild og glød, den inderlige overbevisning som talerne er fylt av».

LES OGSÅ: Bombe fra andre verdenskrig detoneres i Tyskland

Da LO vinteren 1934 gikk inn for boikott av tyske varer så lenge Hitlers diktatur besto, betegnet Adresseavisen dette som «galskap». Gjentatte ganger hadde avisen påpekt at den gode handelskontakten med Tyskland var en viktig grunn til at den norske eksporten og importen var opprettholdt i større grad enn i mange andre land. Avisens reaksjon var dermed først og fremst økonomisk betinget, men innebar noe mer enn det. Foreløpig skinte ikke motforestillinger til den politiske utviklingen i Tyskland igjennom i spaltene.

Strømmer av blod

Hitlers blodige utrenskninger innen S.A. i juli 1934 fikk naturlig nok stor spalteplass. Blant de mange dramatiske nyhetsmeldingene fantes også reaksjoner på nazistenes brutale oppgjør, men Adresseavisen var forsiktig med å kommentere begivenhetene. Utenrikskronikør Sigurd Konstad skrev tidlig at «man kan synes at denne ’annen revolusjon’ har vært unødig hårdhendt,» men var ellers nøktern i sine betraktninger.

Et par dager etter fulgte Torp opp med lederartikkelen «Russisk-tyske paralleller». Der het det at «den første ublodige revolusjon i Tyskland er fulgt av den annen – med strømmer av blod!» og at likhetspunktene med den kommunistiske terror ble stadig flere. Med tydelig avsky betegnet Torp drapet på general von Schleicher og hans familie som «en av historiens mest opprørende scener», men redaktørens hovedanliggende var likevel å peke på parallellene fra «den kommunistiske omveltning» og de samtidige forhold i Russland, der «geværsalvene fortsatt knitrer». Som anti-kommunistisk organ fornektet Adresseavisen seg heller ikke ved denne anledning og mente at aviser som hadde forholdt seg taus eller sympatisert med den russiske revolusjon, «har sandelig intet å skulle ha sagt overfor de begivenheter som nu skjer i Tyskland!»

Sporene skremmer

Konsekvensen av denne argumentasjonen måtte være å ta avstand fra nazismen. Hitlers massehenrettelser av egne partifeller førte da også til at Adresseavisen inntok en annen og mer skeptisk holdning til det nye tyske regimet. Avisen hadde lenge avvist alle former for diktatur som styreform, og Hitlers diktatur var ikke noe unntak. «Sporene skremmer, blodsporene skremmer!» skrev Torp. Vagere i sin kritikk var Aftenposten som mente at den hadde «intet grunnlag for å felle nogen dom over det som er passert».