Seks svulmende, essayistiske, pratsomme romaner. Kan de fungere på teater, strammet inn til to timer pluss pause?

«Min kamp» er en av tidenes største norske romansuksesser, hjemme og internasjonalt – en særegen og personlig beretning om alminnelige, gjenkjennelige ting som at å være ung er for jævlig, og at å være småbarnspappa er enda verre. Det mest private og smålige en tenker men aldri deler med andre er en del av de bildet.

Den svenske oppsetningen som hadde premiere på Stockholm i 2015 ble en stor suksess hos kritikere og publikum, dramatisert og i regi av norske Ole Anders Tandberg, Han står også står norske oppsetningen, som hadde en kritikervisning på Riksteatret i Nydalen tirsdag kveld.

De fire skuespillerne snakker direkte til publikum. Alle er Karl Ove Knausgård når det passer, og gjerne samtidig, og de utfyller med andre rollefigurer når det trengs. Det fungerer bra.

Til tross for at romanenes enorme gjennomslagskraft etter hvert ble en del av romanuniverset og dermed også teaterforestillingen, må også teaterstykket fungere som teater isolert fra det offentlige sirkuset som også er «Min kamp». Og det gjør denne forestillingen.

«Min kamp» er historien om mannens uutholdelige selvmedlidenhet, dels formidlet med (nettopp) uutholdelig selvopptatthet, dels med klar og nådeløs presisjon.

«Min kamp» er historien om forholdet til faren, forholdet til Hitler, forholdet til kvinner generelt og Linda spesielt, men først og fremst likevel om Karl Oves forhold til seg selv

«Min kamp» er historien om for tidlig sædavgang, om å ikke strekke til, ikke nå opp, ikke føle nok, ikke mene nok, og om alt det som alle andre fikser så mye bedre enn en selv – og om trangen til å gi faen i hele helvetet.

De fire skuespillerne snakker i starten i samme mikrofon, som er montert så lavt at alle må bøye seg ned. Det tilfører en tilgjorthet og kanskje en metafor om ubehaget i litteraturen, det unødvendige ubehaget i litteraturen?

Så brytes ting opp i herlig babyrytmikk-harselas, en uventet og sprek Jon Fosse-parodi, harselas over skrivekunstakademiet og den ene sanne litteraturen og overbevisende intense sekvenser om bæsjing, om smerten som er over når dritten er i skåla. Metafor igjen, der altså. Knausgård er ikke mannen for antydningens kunst, han maler på. Men han har bilder som slår. Noen også om lykke. Men mest skam og smerte.

De fire skuespillerne på scenen blir en, og det er bra. Men av og til stjeler en av dem scenen alene, og da er det enda bedre.

Agnes Kittelsen er selve stjernen her. Hun har den naturlige innlevelsen og den stillfarne formidlingen, men hun kan både leke og eksplodere. Kanskje spesielt når hun fremstiller Linda i all sin sårbarheten

Lindas kamp er den virkelige kampen. Den på liv og død – hun føder barn, oppdrar dem og har en mann som ikke ser at hun styrer mor et nervøst sammenbrudd.

Han har avstand, har sitt prosjekt – vet det er umulig. For kunsten kan ikke være sann uten å være for vond, og jegets sannhet blir forkludret av viet.

Moralen står over sannheten også i et stykket som starter og slutter med en barndomsopplevelser der lengselen etter farens anerkjennelse står i fokus. Faren som han hater, frykter og elsker.

Til tider fungerer teatret bedre enn romanen, for eksempel i linken mellom Karl Ove og Adolf – der vi ikke alltid skjønner hvem av dem sin kamp som blir beskrevet. Et grep som bringer et annet alvoret inn i oppsetningen, og som blir forsterket av sekvensen med Utøya

«Min kamp» vises i Trøndelag i tre omganger i høst, første gang på Stjørdal 21. september, så følger Verdal, Steinkjer, Namsos og Kolvereid. Bjugn og Melhus får besøk 7. og 8. oktober, Røros og Oppdal 28. og 29. november.