Man trenger ikke ha, ha hatt eller en gang være glad i hund(er) for å ha utbytte av «Heart Of A Dog», selv om det sikkert hjelper litt å være i en av de to første kategoriene. At Laurie Andersons «Heart Of A Dog» denne uka ble lansert som Norges første hundekino, er for så vidt i tråd med den spesielle hunden som er utgangspunkt for Andersons personlige dokumentarfilm.

Den avdøde terrieren Lolabelle skildres som en noe spesiell hund: Blind de siste årene av hennes liv, men likevel en musikalsk og levende skapning som Laurie Anderson bruker som utgangspunkt og ramme for en fortelling om livet, døden, kjærligheten, skjellsettende barndomsminner og verden etter 11. september 2001.

Avantgardemusikeren og kunstnerens første kinofilm er et 75 minutter langt videoessay, et stykke utforskende, men lett tilgjengelig samtidskunst, fordi filmen handler om menneskelige følelser på godt og vondt. Det kan låte sentimentalt og altomfattende, men på raffinert vis borer Anderson seg innover i personlige refleksjoner rundt forhold, sorg og savn, uten å bli privat eller gråtkvalt.

Tvert imot er det nysgjerrighet og tørr humor over fortellerstemmen, mens bilder og musikk maler stemninger som gjør filmen til en slags meditasjon over liv og død. Filmen kan sees og tolkes på mange måter, og bli for all del sittende gjennom rulletekstene, til lyden av Lou Reeds underkjente hymne fra 2000, «Turning Time Around».

Rocklegenden Lou Reed som døde i 2013 var Laurie Andersons ektemann. Han nevnes ikke i filmen, men snur tiden og filmen litt rundt, når han til slutt får de siste ordene. En god inngang til filmen, eller et slags etterspill, er utstillingen som vises på Rockheim av rockportrettene til den italienske fotografen Guido Harari. Det beste og mest talende bildet på utstillingen, er bildet hvor Laurie Anderson hviler hodet mot halsen til Lou Reed.

Etter å ha mistet både ektemann og mor (hennes død spiller en viktig rolle i filmen), velger Laurie Anderson å lage en film om tapet av sin kjære hund. En av grunnene til at «Heart Of A Dog» har blitt en så fin og rar liten film, er at den fungerer mer enn godt nok som refleksjoner over forholdet til en spesiell hund også. Måten hun kobler hundens oppdagelse av rovfugler under en ferietur til egne opplevelser av nabolaget i New York etter terrorangrepet 11. september 2001, illustrerer hvordan «Heart Of A Dog» er en film som stadig, selv etter at den er ferdig, utvider perspektivet.

Sammenlignet med den premiereaktuelle dokumentaren om sjakkmester Magnus Carlsen, kan på flere måter «Heart Of A Dog» fortone seg som eksperimentell kunstfilm. Likevel er Laurie Andersons film nærmere livet og basale følelser enn historien om Carlsens vei til toppen. Til å være en relativt utfordrende kunstfilm er «Heart Of A Dog» verken lang eller vanskelig. Den har scener, tankesprang, musikk og bilder som gjør det lett å anbefale en annerledes filmfortelling, om menneskets beste venner.

Et hundelig: Den musikalske, avdøde terrieren til Laurie Anderson, Lolabelle, spiller en sentral rolle i dokumenteren «Heart Of A Dog», som handler om mer enn bildene og ordene forteller, ifølge vår anmelder. Foto: Arthaus