Samtidig med premieren på filmen «Løvekvinnen» basert på Erik Fosnes Hansens roman, kommer han med en ny bok. Det er 10 år siden sist. Han er verdt å vente på.

Tittelen pirrer og gjør en nysgjerrig. Hummerliv? I et intervju mens han skrev boken gir forfatteren selv en leseveiledning: «En hummer er et spesielt dyr, med sitt panser – og sitt skifte av panser. Jeg vil ikke røpe mer, men i den retningen går det kanskje an å tenke». Og det gjør det uvilkårlig. Det handler både om hummerens og menneskers panser, om hvordan mennesker er mer og mindre innestengt i våre ulike forutsetninger og våre ulike miljø. Men som Fosnes Hansen også sier, nå er boka leserens.

Denne leseren er fascinert over drivkraften i historien, i hendelsesforløpet og beskrivelsen av alle forventninger til standard i et hotell – og et liv – hvor det å ha hummer som eksklusiv rett på et høyfjellshotell, er en del av og et symbol for denne standarden, for ikke å si dannelsen. Og fortellerperspektivet – det er strålende gjennomført.

Historien er lagt til et norsk høyfjellshotell, Fåvnesheim. I et land «bebodd av langrennsløpere og vassdragsingeniører» drives hotellet av et ektepar hvor han er norsk, hun fra Østerrike. Det er 1982. Folk drar til «det infernalske Syden» og norske høyfjellshotell trues av konkurs. I kjølvannet av kampen for å beholde hotellet oppstår tragiske og burleske situasjoner.

Jeg-fortelleren er parets 13-årige dattersønn. I hans refleksjoner rundt hendingene inngår underfundige betraktninger om det meste fra nær og fjern. Vurderinger av hvem som hadde rett i Falklandskrigen, om hvorvidt det bør finnes faktiske og mentale grenser, «det er kanskje ikke så dumt med grense, når man tenker seg om, slik at folk kan være litt for seg selv», og vurdering av Wenche Myhres og ABBAs musikk. Og selvfølgelig om besteforeldrene, f.eks at det ikke er så lett å diskutere Sentral-Europa med bestemor ettersom hun er sentraleuropeer.

Et overflødighetshorn av tanker og innfall, uttrykt av et veslevoksent barn som vokser oppi et miljø hvor det legges vekt på kunnskap og dannelse. «Kunnskap utvider ens horisont. Bestefar og jeg pleide alltid å utvide vår horisont ved å gå på museum når vi var i Oslo». Men også kunnskap av mindre «dannet» karakter kan bli nødvendig når nøden blir stor.

LES OGSÅ: Vakker virkelighetsflukt

Romanen er Sedd’s eindringsbok fra et år i hans liv. Underveis i skrivingen gjør erindreren seg mange betraktninger om det å skrive generelt, og erindringsbøker spesielt. «Når man som jeg har bestemt seg for å skrive sine Erindringer, blir man straks klar over en mengde vanskeligheter, ikke minst når det gjelder å vite hva som bør huskes. At litteraturens fremtid ligger i selvbiografien er imidlertid sikkert» er en av mange tanker om genren som krydrer romanen, og det å skrive sammenliknes med storviltjakt, et utsagn som tillegges Hemingway, sitert i «leseboken for britisk og amerikansk litteratur».

Jeg fryder meg over denne metateksten med relevans til vår økende flora av selvbiografisk skjønnlitteratur. Men mest frydes en over en språklig eleganse som får en til å sitre.

Anmeldt av VIGDIS MOE SKARSTEIN