At about 11 a.m. ET on Saturday (August 27, 2016), our beloved singer Debbie Harry passed away. Debbie Harry was born on July 1, 1945 in Miami. She will be missed but not forgotten. Please show your sympathy and condolences by commenting on and liking this page.

Ifølge den troverdige nyhetsmeldingen skulle en million ha «liket» meldingen og skrevet en digital kondolanseprotokoll, før det ble klart at dette var en fabrikkert internert hoax.

Og var ikke forvirret nok, viser det seg at det mediekritiske nettstedet mediamass.net har lagt ut en rekke internt motstridende saker om Debbie Harry. I en artikkel er hun nylig blitt single, i en annen har hun annonsert album og turné i 2017, i en tredje har hun har trukket seg helt tilbake som artist, i en fjerde er hun er stemt frem som tidenes mest sexy popartist for tredje år på rad, en femte leder hun avstemningen om å bli Time magazine person of the year 2016. Googler du en rekke andre kjente person + dead, får du tilsvarende.

Du skal altså ikke tro alt du leser, men du skal tro på at de beste låtene med Deborah Daryy og Blondie absolutt tåler et gjenhør eller fem nå. Eller når som helst.

2016 har vært året en rekke sentrale rockepersonligheter har gått bort, og medier har flommet over av dyptfølte nekrologer og minner. Det er fint å minnes noen som fortsatt er i live og aktive også, så jeg hoppet gjerne ned i min samling Blondie-singler og ble minnet om hva egentlig new wave handlet om da den oppsto midt på 70-tallet.

New Wave var en forlengelse av punken, en definisjon som favnet videre. Men en kunne likevel lure på hva som var likheten mellom funky Talking Heads, fortrockerne Ramones, mørkemennene Dead Boys, poeten Patti Smith, drømmende Television og det rene popbandet Blondie, for å nevne noen av dem som utgjorde miljøet på klubben CBGBs midt på 70-tallet.

Men det finnes faktisk en fellesnevner, og det er opprøret mot den omstendelige, overproduserte og jålete som preget 70-tallsrocken. Ideen var å gjenskape de originale elementene i rocken fra 50- og 60-tallet, energien, umiddelbarheten og låtkvaliteten; gjerne tilført en leken, gatesmart og ironisk snert.

De forskjellige bandene hadde hver sine tilnærmingsmåter. Blondie plasserte seg allerede på låt én på sitt debutalbum fra 1976, «X-Offender» med et talt intro som et ekko fra de klassiske kvinnelige vokalgruppene tidlig på 60-tallet, og Blondie holdt seg i det klassiske popverdenen. men altså med mer energi, mer gatesmarthet, mer snert. Enten de blandet popfundamentet med elelementer fra punk, rock, soul, disko, karibiske rytmer eller rap.

Snerten var det ikke minst Debbie Harry som sto for. Blondie is a group var en slagord på tampen av 70-tallet, men bandets navnevalg var ikke akkurat tilfeldig. Debbie hadde blitt kalt Blondie fra hun var ei lita jente, og hun var hva bandet handlet om, rent visuelt og som midtpunktet på konserter.

Popkvaliteten i bandet hadde heller aldri vært det samme uten henne. Hør på min yndlingslåt med Blondie, kanskje min yndlingslåt i det hele, i hvert fall akkurat i dag: «Picture This», flott melodi, flott arrangement, flott sound, ja for all del. Men hør den stemmen, hvordan hun mestrer alle nyanser fra det kjølig forlokkende til sensuelt innyndende til det engasjerte til det hest illsinte. For ei låt. For ei dame!

Som mange andre bra amerikanske artister, måtte Blondie først til Storbritannia for at talentet skulle bli verdsatt. Og tenk deg tilbake til punkklubbene i London i 1976-77, tenk deg da de hyperbarske punkerne forvandlet seg til de rødmende skye, hormonelle tenåringene de strengt tatt var.

Debbie Harry var sjefen, det var ingen tvil om det. Og selv om hun kanskje litt for villig lot seg avbilde på måter fotografer på 70-tallet mente flotte unge damer skulle bli tatt bilder av, mistet hun aldri verdigheten.

Hvordan kan man være kvinne, og ikke være feminist? spurte Debbie Harry. Hun så riktignok også: Jeg kunne ha vært en husmor, jeg tror jeg har støvsuget et par ganger.

Hun var litt av en rollemodell for jenter som ble en del av rocken i disse årene. Det finnes et foto fra 1980 da Harry holdt fest i tesalongen på et London-hotell for å utveksle erfaringer med andre sterke rockekvinner, Chrissie Hynde, Sioxsie Sioux, Viv Albertine, Pauline Black og Poly Styrene. Kate Bush var med på et tidligere treff.

Hadde jeg gjort tilsvarende nå hadde jeg trengt en stadion, ikke en tesalong, sa Debbie i et intervju med Daily Telegraph for et par år siden. Så noe har gått fremover i verden.

Det gikk kolossalt fremover med Blondie en periode, på tampen av 70-tallet yppet de seg mot Abba som verdens ledende popband. De begynte kanskje å ligne litt for mye også. Hør «Dreaming» – og lur på om du er i feil verden.

Midt på 80-tallet tok Blondie pause, og Debbie trakk seg fra artistlivet for å ta seg av sin daværende mann og Blondie-kollega Chris Stien som var livstruende syk.

Jeg har sett det som skjedde i popmusikken beskrevet i følgende bilde: Jobben som Debbie Harry er ledig. Debbie hiver en ball opp i lufta, og blant de mange som prøver å ta ballen og dermed overta tronen som popdronning med New York-gatesjarm, er det Madonna som lykkes.

Madonna lyktes så til de grader med å bygge videre på Debbies grunnarbeid. Harry selv hadde en litt tyngre vei tilbake. Jeg husker jeg så henne på tampen av 80-tallet og at det var beklemmende. Hun som var bransjens mest sexy tilsynelatende uten å prøve, var blitt usexy, men prøvde veldig.

Hun fant sin alder, og sitt gamle jeg etter hvert. Og da Blondie opptrådte på Storåsfestvialen i 2009 konkluderte jeg i min anmeldelse med at Dette var ikke stor kunst, men det var ordentlig moro. Kledd ganske nøytralt og med en solid cap, fortonte hun seg som en voksen dame kledd på en sporty ungdommelig måte, ikke panisk oppdollet, skrev jeg videre.

Debbie holder altså stilen.

Å eldes fortoner seg forskjellig fra person til person, jeg kan ikke hjelpe for at jeg er en lucky fucking bitch, sier Debbie Harry selv.

Hvordan kan man være kvinne, og ikke være feminist? spurte Debbie Harry. Hun så riktignok også: Jeg kunne ha vært en husmor, jeg tror jeg har støvsuget et par ganger .
Selvsagt i front: Også på promobildene som ledsaget Blondies debut-album.
Selvsagt feminist: Hvordan kan en være kvinne og ikke feminist, spør Deborah Harry retorisk.
Selvsagt Storås: Blondie og Debbie Harry spilte en hitparade på Storåsfestivalen i 2009. Foto: Vegard Eggen, Adresseavisen
1. Parallell Line (1978) Mick Chapman, med erfaring fra britiske popsuksesser som Suzi Quatro, Sweet og Hot Chocolate, ble brakt inn som produsent for Blondies tredje album. Punk-assosiasjonene falmet kanskje, men ikke musikken. Er det noen gang laget et bedre popalbum?
2. Blondie (1976) Debut med energi, eleganse, modernitet, rett og slett klasse.
3. The Best Of (1981) De to albumene er strengt tatt de eneste verdt å ha som helhet. Men en singlesamling må du ha. Denne favner det meste av det beste, fra punk til disco, fra ska til rap.