Den fjerde spillefilmen til Sara Johnsen, som får Norgespremiere fredag, handler som de foregående, «Vinterkyss», «Upperdog» og «Uskyld» om relasjoner mellom mennesker. «Rosemari» er en slags «Tore på sporet»-historie om et fosterbarn av ei jente på 16 som sammen med en lokal-tv-journalist på Hønefoss prøver å finne fram til jentas foreldre og historien bak hennes dramatiske fødsel.
Filmen balanserer egenartet og litt uvørent mellom komedie og melodrama. Den vinner en god del på å ha en av Nordens beste filmskuespillere, Tuva Novotny, i den ene hovedrollen, som bruden og journalisten som finner et nyfødt barn på toalettet under bryllupsfesten sin, og 16 år etterpå får barnet på døra, i jakt på sine røtter.
Spillefilmdebutant Ruby Dagnall er bemerkelsesverdig i tittelrollen, kanskje mest gjennom hvordan regissør Johnsen bruker hennes blikk og uttrykk, slik at mange vil trekke paralleller til Natalie Portman. Dialogen er ikke helt på nivå med resten av spillet mellom journalisten og tenåringen på jakt etter svaret på gåten fra fortiden, men «Rosemari» vinner ganske mye på det visuelle uttrykket og de uuttalte lengslene i spillet mellom hovedpersonene.
Et annet fortrinn ved filmen, særlig i norsk sammenheng, er at flere av birollene er ganske godt skrevet og gjort og gjennomgående forsvarer plassen de får i historien. Laila Goody er morsom som den sexfikserte venninnen til Novotny, som aner spennende menn i småbyen fordi hun har hørt at Veidekke har seminar på hotellet. Bruken av Hønefoss som setting gir også befriende variasjon i norske filmkulisser, selv om TV-programmet «Kjærlig hilsen Hønefoss» blir en litt søkt motor for den unge jenta og hun som kunne vært mora hennes, i jakt på røtter og fortid.
Filmen er desidert best når hovedpersonene ikke helt klarer å si hva de tenker eller føler, som journalistens kvaler i valg av mann, eller når jenta prøver å nærme seg sin biologiske mor. Det litt såre, skjøre og rufsete, som filmen spiller godt på, står i grell kontrast til et glatt livsstilsmagasin på lokal-tv, og en historie som etter hvert blir mer plot-drevet enn den har godt av.
«Rosemari» utforsker noen spørsmål om arv, røtter og tilhørighet, koblet med et drama om konsekvenser av å holde tilbake sannheten, og det å finne andre svar enn man hadde sett for seg på dunkle familiehemmeligheter. Dessverre er ikke plottet eller svarene på gåtene like interessant og levende som personene. Det gjør at filmen roter seg litt bort i Køben og flashback i andre del. Den får det for travelt med en litt anstrengt feelgood-finale til slutt, med rotete bruk av Jokke & Valentinerne og Stein Torleif Bjella der de kunne gitt historien fin etterklang.
Novotny og Dagnall gjør seg godt sammen, i en film som burde spilt enda mer på deres kvaliteter. Dagnall kan bli høstens navn i norsk film, som ny skuespiller i «Skam» og snart å se i høstens største norsk tv-serie-satsing «Nobel». Her gjør hun en fin debut, i en film som er bedre stykkevis enn helt.
Les også anmeldelsen av den nye norske filmen «Cave»
