«Gråtass gir gass» er den andre filmen om den levende Ferguson-traktoren som lanseres i år. Heldigvis bærer den på ingen måte preg av samlebånd. Det uhøytidelige og tilforlatelige Gråtass-universet kjentes litt karikert i forgjengeren «Gråtass – Gøy på landet!». «Gråtass gir gass» fremstår som stødigere, uten at det blir kjedelig. Sistnevnte kjennetegnes også av bedre timing, og særlig Jeppe Beck Laursen i rollen som Goggen har funnet frem til et uttrykk som fungerer fint. I den nyeste Gråtass-filmen er det også traktoren selv som har hovedrollen, og en ukomplisert, men god historie fortelles enkelt og greit uten unødige fiksfakserier, med fine utsnitt og enkle, men effektive bilder.

Gustav fra byen er igjen på familieferie på landet, og på gården er Goggen i full gang med opprustingen av en gammel, falleferdig sportsbil. Målet er deltakelse i et veteranbilløp, mens stakkars trege Gråtass befinner seg på sidelinjen av det hele. Men når uforutsette ting skjer beredes grunnen for et betydelig hamskifte, og Gråtass får demonstrert en helt ny utgave av seg selv. Snart tropper også en viss billøpsarrangør opp, med psykologiske triks i ermet og en helt egen agenda. Gustav, Goggen og Gamlefar engasjerer seg på hver sin måte, mens gårdsjenta Grynet dessverre nærmest reduseres til statist denne gangen.

Også «Gråtass gir gass» er laget med de minste barna som målgruppe, og til sitt bruk fungerer filmen helt greit. Den har et befriende fravær av oppskrudd tempo og masete effekter, og er hyggelig tidsfordriv også for folk over fem. Utfordringer fikses i fellesskap, det er landsens trivelig og gromt uten at det er alt for overdrevet. Humoren er gjennomgående av det helt enkle slaget, men det funker bra allikevel. «Gråtass gir gass» er ujålete og jordnær, med fokus på at varige verdier gjør susen i de fleste henseender. Filmen ender opp i den reneste sjokoladereklame, men må alt i alt sies å være absolutt severdig.